Solens Spirituelle Spire og Regnets Robuste Bue

Det fantes en gang et frø, og frøet lå i en blanding av gjørme og andre unevneligheter. Man skulle tro at forholdene var ideelle for å vokse seg stor og sterk, for dritt er tross alt full av næring, men for dette lille frøet var det absolutt ikke slik. Frøet lå og skjulte seg der nede i den uttørkede undergrunnen, og om ikke lenge ville den lille potensielle spiren møte sitt endelikt ved solens dehydrerende stråler. Uten hverken armer eller ben, lå frøet stille og rolig, nærmest svimeslått av heten. Det siste frøet tenkte på, var alt han ville gå glipp av. Han ville aldri oppleve å strekke seg etter solen som alle andre, for det eneste han visste om solen var at dens stråler var i ferd med å drepe ham. Han måtte dø for alle blomstenes glede, og akkurat da han hadde gitt seg hen til tanken, visnet livet i ham. Han ville aldri bli noen blomst.

Solen fortsatte å steke, og ingen merket seg at det lille frøet hadde dødd på innsiden, for det overfladiske skallet lå igjen som et monument over frøets hengivelse, men ingen oppdaget det. Blomstene vaiet og danset vals i vindens armer, og livet fortsatte som før, om enn uten det lille frøet. Ingen visste; ingen brydde seg.

Plutselig falt en dråpe fra himmelen, og blomstene reagerte med sjokk og vantro. Regnet begynte sakte men sikkert å spe sine vitale dråper utover marken, og på himmelen våknet regnbuen til live og viste vei til paradis. I det øyeblikket klarte en dråpe å grave seg ned til det døde frøet, og selv om håpet om frelse var borte for lengst, ble frøet med ett slynget ut av sin bevisstløse tilstand.

Fortumlet og forvirret over den plutselige utviklingen begynte frøet å kjenne på den deilige følelsen av vitalitet, og da fukten virkelig fikk omfavnet ham, slo han fra seg en spire. Raskere enn noe liv før ham, grov spiren seg opp mot overflaten, og stadig flere dråper nådde ham og gav ham liv. Som et stjerneskudd på jordas overflate, brøt spiren seg gjennom bakken, og så solens blide åsyn kombinert med regnets fallende armé i en eksplosjon av farger som en hyllest til livet. Før man visste ordet av det, var spiren blitt til en enorm og unik blomst som sto høyere enn alle andre.

Hver dag som gikk, vokste blomsten seg større og stadig skjønnere, og da de andre blomstene visnet i høstens mulm, sto han sterkere enn noensinne. Uansett vær og uansett forhold, fortsatte blomsten å vokse.

Før den siste av blomstenes artsfrender døde, spurte den ham om hvorfor han aldri slo seg til ro med å være en liten blomst på enga som alle andre. Blomsten smilte, og svarte at han aldri ville slutte å strekke seg etter regnbuen i all dens prakt, for det var den som gav ham livet. Den andre blomsten forsto ikke, og døde kort deretter.

Høsten nærmet seg slutten, og alt liv var blitt omgjort til død. Den grønne enga var transformert til en brun gravplass, og fargene som en gang dominerte, var nå ikke å finne noe sted. Men etter at alt liv hadde takket for seg, sto den ene blomsten fortsatt iblant alt det døde. Han hadde nådd himmelen, og fargene hans forente seg med regnbuens og skapte en orgie av liv og farger ulikt noe som før hadde eksistert. Mørket tok overhånd i det dagene ble korte, men regnbuen og blomsten holdt fast i hverandre. Nå fantes det håp der det før fantes intet, og for første gang i sitt liv, var blomsten virkelig lykkelig.