Ønsket som ble oppfylt

Et stjerneskudd skjøt over himmelen, og jeg ønsket meg noe. Med hendene plantet dypt i mine lommer, mens sommerens uforutsigbare vær blåste sine kalde vinder på meg, ruslet jeg bortover den tomme gaten i morgenlyset. Det var ikke en lyd å høre, og ikke et menneske å se noe sted. Jeg kunne ikke annet enn å smile av stjerneskuddet og det påfølgende ønsket, for jeg følte at det fantes håp – en følelse som hadde vært fremmed for meg de foregående månedene. Endelig fantes det et håp, og akkurat da jeg hadde et desperat behov for bekreftelse, entret et himmellegeme atmosfæren og lyste opp i mørket for meg. Jeg måtte smile.

Jeg kan naturligvis ikke avsløre hva jeg ønsket meg, for om jeg skal tro på overtroen, ville det diskvalifisert mitt ønske og ødelagt alt. Den dagen var en lykkelig dag, og til tross for smerten som hjemsøkte mitt ben på det mest ubeleilige tidspunktet noensinne, så var jeg tilfreds med å rusle en lang tur hjemover for meg selv. Jeg fikk en liten åpenbaring denne kvelden, som tok kvelertak på alle mine problemer og kvelte dem til de ikke lenger kunne puste. Jeg opplevde noe så unikt som et bitte lite glimt av plutselig selvinnsikt, og åpenbaringen gjaldt åpenbart kjærlighetens rolle i mitt liv.

Konklusjonen min den kvelden var rett og slett at kjærligheten ikke har noen rolle i mitt liv. Før du sukker, himler med øynene og slår hodet inn i nærmeste vegg i frustrasjon over min tilsynelatende pessimisme, så la meg nå fullføre det jeg skulle si. Jeg har merket en motvilje i min underbevissthet mot det å gå til anskaffelse av en såkalt partner, og først den natten forstod jeg hvorfor. Jeg tenkte tilbake på noe hjernen min hadde grublet over før, angående mine grunner til å skaffe en kjæreste. Alt jeg var ute etter var en jente som klarte å åpne dørene til mine gode sider, mine talenter og min dypt begravde kjærlighet, og for min del hadde alt annet lite å si.

Lenge har jeg merket at jeg har hatt problemer med å skille mellom vennskapelige og romantiske følelser, og årsaken til dette har jeg grublet over mang en søvnløs natt. Først den natten under stjerneskuddet forstod jeg alt. Alle mysteriene ble avklart i åpenbaringens lys, og de løse trådene i mitt liv ble nå vevd sammen til et rep av håp. Endelig hadde jeg svaret.

Jeg visste at alle mennesker – venner, kjærlighetsinteresser eller hva dem nå enn måtte finne på å være – kan åpne dører i meg, og siden jeg først og fremst er ute etter en døråpner, vil det jo være det samme om denne personen er en venn eller en kjæreste. Enhver person som klarer å åpne noen nye og spennende dører i meg ville derfor utløse en forunderlig mekanisme hvor jeg instinktivt forsøker å gripe etter denne personen for å holde fast på dem. Dette fører selvsagt til komplikasjoner i form av en forelskelse, og en venneperson som meg har aldri vært så god på det med å sjarmere jenter i verken senk eller seng. Det ender alltid med at jeg mister personen, og de dørene de én gang åpnet, forblir lukket for alltid. Jeg har lært av mine feil.

Kjærlighet er for meg en forsterket variant av vennskap, men så lenge jeg har en venn som klarer å bringe frem det beste i meg, så har jeg ærlig talt ikke behov for noen kjæreste. De fysiske intimitetene man får med kjærlighet finnes det liten grunn til å savne, når man til gjengjeld for deres fravær får muligheten til optimal utnyttelse av ens potensiale.

Den natten jeg så stjerneskuddet på himmelen, var jeg på vei hjem fra en kjær venn, og hun klarer alltid å bringe frem det beste i meg. Det er hun som åpner den største og viktigste døren i mitt sinn, og frigjør den virkelige meg og alt som hører med. Kjærlighet er ubrukelig for meg, for den har ikke lenger noen nytte. Kjærligheten var matrestene i mine tenner, og vennskapet var tannpirkeren.

Hva ønsket jeg meg egentlig den natten? Ingenting. Ingenting for meg selv. Det ønsket gikk ut til mine kjære venner, og først og fremst til deg som klarte det umulige. Du vet hvem du er, og vit at jeg verdsetter hvert eneste sekund jeg tilbringer i ditt nærvær.

Ønsker kan gå i oppfyllelse. Det er du et levende bevis på.