Erklær meg likegyldig

Mennesker vil i sin søken etter svar alltid hevde at det finnes en grunn for ting som skjer, uansett om de er av den oppfatningen at det står noe religiøst eller bare rent vitenskapelig bak det hele. Det er alltid godt å ha noe å gjemme seg bak, for vi aner tross alt absolutt ingenting. Her vandrer vi sporadisk rundt i mørket med utstrakte hender i håp om å treffe på noen som også treffer på oss uten å sparke oss i leggen og løpe i en annen retning. "Det er skjebnen", sier vi.

Jeg tror på en skjebne. Jeg tviler ikke ett sekund på et det står noe mer bak hver eneste lille filleting vi driver med her nede, men tro hjelper lite i det virkelige liv. Når man står i møte med det som er fysisk og manifestert for våre øyne, finnes det få unnskyldninger som er gode nok å komme med om man psykisk sett føler seg som om man har vært i en dusj i et intergalaktisk fengsel for planeter, og tilfeldigvis mistet såpen mens den aller største av planetene sto rett bak deg med et slibrig smil og en gedigen ereksjon på størrelse med Pluto og vel så det. Mental helse er visst kun en unnskyldning for å slippe å dra på jobben dagen etter en real fyllekule, og som juleaften, handler det hele om å få utløp for alle følelser innenfor én spesifikk gruppe på kortest mulig tid, slik at man ikke trenger å plages med dem resten av året. Om juleaften gir man gaver til andre, og får gaver tilbake, så man er ikke en gjerrigknark. På mandag har man vondt i hodet etter et altfor stort inntak av alkoholholdig drikke, og føler seg litt nedfor - ergo tar man seg fri og føler at de psykiske problemene i samfunnet blir tatt hånd om. Brød og sirkus, min venn...

Trivialitetene har tatt makten over hele vår verden. Hva som kan kjennetegnes som trivialiteter kan kanskje diskuteres, og noen vil kanskje si at alt utenom overlevelse er meningsløst, men sist jeg sjekket, hadde menneskeheten utviklet seg forbi det primitive urstadiet hvor kvaliteten på livet hadde lite eller ingenting å si. Kanskje har vi blitt bortskjemte, men jeg ser ikke noe galt i at vi faktisk nyter de få rundene rundt solen som vi får oppleve før vi møter vårt endelikt. Denne såkalte utviklingen har jo ført til at vi verdsetter med sofistikerte saker og ting, det være seg kreativitet eller medmenneskelighet, men alt dette som har med rangering av forskjellige typer handlinger og følelser gjør meg gal. Hva er vitsen med å hjelpe folk, om det eneste de kommer til å gjøre for resten av livet er å forfalle?

I det siste har jeg ikke sett noen mening i noe som helst. Denne typen resonnement er kanskje med på å ødelegge det lille snev av håp man hadde for verdenen, for det gir egentlig et inntrykk av at hele vårt samfunn bare er en gedigen maurtue, og uansett hva man gjør for å påvirke den, vil alle de andre maurene alltid gjøre sitt beste for å få den tilbake i den standen den var tidligere. Tuen vokser seg større - antallet maur likeså, men alt er i bunn og grunn det samme som før. Ingen verdens ting forandrer noe som helst, men det trenger da aldeles ikke være slik? Det er vi selv som har forårsaket denne tilstanden. Stabilitet går fremfor kvalitet, og i dette tilfellet er disse egenskapene faktisk ikke to sider av samme sak. Den ilden i våre hjerter som før brant for frihet, brenner nå for trygghet, og friheten er intet annet enn et gjenferd fra en fordums tid.

Jeg oppfordrer alle unge mennesker til å våkne fra deres trygge, bevisstløse tilstand, og nekte å ta imot ordre og informasjon intravenøst, for det finnes ting som fortsatt betyr noe. Riv ut ledningene og krev noe håndfast! Hele denne forbannede generasjonen er i ferd med å forfalle, og det eneste som er verre enn å forårsake dens forfall, er å tillate det - for det er vi som tilhører den. Jeg oppfordrer ikke til politikk, for det har kun som formål å endre samfunnet, og ikke menneskene som utgjør det. Vi trenger en kulturell revolusjon. Vi trenger noen som kan ta tak i folk og riste litt vett inn i dem før de tar knekken på både seg selv og alle andre.

Vi har klatret opp et enormt fjell, og det blri stadig tyngre å puste for hver meter høyere vi går. Oksygenbeholderen er tom, luften er som is, og det finnes ingen ende i sikte. Vi har lagt oss ned for å dø. Se nå å komme deg opp på beina igjen og komme deg ned fra det hersens fjellet, for fjellet er ikke bygd av stein, men arroganse og giftig egoisme. Det eneste vi gjør ved å klatre det er å bevise for oss selv at vi er guder i vårt eget sinn, og slike smålige konkurranser vil bare føre til vår undergang.

Erklær meg likegyldig og apatisk, for jeg bryr meg ikke om Idol.