Himmelen var ikke synlig her nede på jorden, for der oppe rådet nå skyene. Regnet høljet ned som armé av dommedagens budbringere, og lyden av deres tunge trinn var overalt. Det var intet sted å snu seg, hvor mørkets soldater ei konfronterte meg.
"Kom dere vekk!" skrek jeg, men stemmen druknet i lyden av dråpenes slag mot grusen på bakken. Jeg økte stadig tempoet bortover stien i skogen, men etter hvert som bakken ble brattere og våtere, nektet mine krefter meg å gjøre noe som helst. Skoene trampet ned i en uhellig miks av jord og vann, og skyenes soldater hoppet opp på mine bein. Det ble stadig tyngre å gå, men jeg måtte fortsette. Jeg kunne ikke gi opp her.
Jeg kom til toppen av bakken, og der kikket jeg utover byen i nattens ugjennomtrengelige mulm. Sakte men sikkert lot jeg meg føres mot kanten av stupet, og beina mine begynte å gli i det jeg tråkket på den såpeglatte fjelloverflaten. Forsiktig trådde jeg de siste skrittene, før jeg sto fjes til fjes med et mulig fall eller forfall. Jeg stirret ut i luften, og tittet på alle soldatene som falt fra himmelen. Som parasitter landet de på alt og alle, og infiserte dem med et mørke ulikt noe jeg hadde sett maken til. Mennesker ble fylt med sorg, smerte og ondskap, mens omgivelsene ble dekket av en uhygge og tomhet som en maling uten hverken farge eller følelser. Mørket senket seg over byen mens stillheten forble som den var. Byen ville ikke stå opp for seg selv, men ga opp i det mørket falt, og alt den etterlot seg var en stum lengten etter noe bedre. Jeg kunne se gnisten i byens øyne visne hen, og byen forfalt under mine føtter.
Regnjakken min hadde beskyttet meg mot skyenes soldater så altfor lenge. De forsøkte forgjeves å komme seg igjennom mine klær, og de ville aldri gi opp å prøve. Byen lå nå nærmest i ruiner, og de få vage lys som en gang skinte, var ikke lenger å se. Regnet hadde slukket ilden som brant i våre hjerter, men enda ville det ikke gi oss fred. Mørkets hærskarer ville ikke gi seg før vi alle hadde møtt vårt endelikt, og lyset en gang for alle forble dødt.
Jeg gråt. Jeg gråt for meg selv, for min by, og for lyset som jeg savnet. Tårene rant nedover kinnet, og banet seg gjennom de få soldater som hadde kommet seg til mitt kinn. Ingenting kunne stoppe tårene, men i det de nådde stupet, falt de ned på bakken med et smell. Tappert kjempet de for sin rett til livet, men soldatene rev dem i biter og spredte dem utover hele det kalde fjellet. Tårenes kamp nyttet ikke, og i byen fantes det ikke lenger håp.
Jeg vendte forsiktig ansiktet opp mot skyene, og regnet høljet ned på meg som om det forsøkte å drukne meg der jeg sto på kanten av fjelltoppen. Regnjakken var ubrukelig, så jeg rev den av meg og kastet den ned stupet. Den fløt så elegant gjennom luften mens soldatene danset en seiersdans på dens overflate. Regnet overfalte meg, og jeg kjente tyngden trekke meg ned mot det dype, mørke juvet som byen nå hadde blitt. Jeg strittet imot, og lukket øynene noen strakser for å fokusere på å holde meg stående. Beina mine verket, og musklene var spent så stramt at de nok kunne røket hvert øyeblikk.
I det jeg åpnet øynene igjen, og lot blikket gli over det pandemoniet som ventet meg der nede, smilte jeg. Plutselig klarte jeg å dra meg selv bakover, og unngå det fatale fallet som ville tilintetgjort meg i det jeg hadde nådd det havet av mørke og tomhet som ventet meg der nede. Det lille lyset som var i meg ville blitt revet i stykker av disse våte vasaller av mørket, og blitt spredt for alle vinder til det var så svakt at det ville slukke. Jeg kunne ikke la det skje.
Jeg vendte meg bort fra stupet, og begynte å gå i motsatt retning. Det fantes ikke lenger håp for byen. Det fantes ikke lenger noe godt der. Det lille lyset som skinte i meg ville aldri klart å bekjempe de massive hærskarene som hadde overrumplet dem alle. I det jeg forlot synet av byen, og tok avstand fra det mørket som hadde samlet seg der, kjente jeg flammen i meg vokse seg større. Huden min ble tørr, og regnet holdt seg unna. Ved den minste berøring ville en mørkets dråpe fordampe og dø, og varmen steg fra hele min kropp. For hvert steg jeg tok ble flammen sterkere og varmere, mens byen ble begravd dypere i skygger hvert bidige sekund.
Jeg kommer til å vende tilbake for dere. Jeg kommer til å vende tilbake til byen. Jeg kommer til å vende tilbake til pandemoniet, men enn så lenge må dere klare dere selv. Ikke gi opp. Det finnes fortsatt håp. Lyset finnes fortsatt i dere alle, men det finnes ikke lenger brennstoff til å holde det i live. Noen kommer til å finne nytt brensel, og når det skjer, vil jeg være der for å tenne flammen. Jeg venter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar