Tabula Rasa

Mitt navn er Daniel, og jeg kommer fra en nitrist by kalt Sandefjord. I disse dager skinner solen på himmelen, og varmen er til tider uutholdelig, men noen sol har virkelig ikke skint inni sandefjordingenes hjerter på år og dag. Vi blir brunere og brunere mens vi absorberer de hasardiøse UV-strålene man hører så mye om nå for tiden, mens våre hjerter stadig slår svakere og svakere. Vi er kroneksempelet på en moderne by i vekst. Vi er essensen av samfunnets nedfall og forfall. Vi er en gruppe med mennesker uten antydning til hverken prinsipper eller verdier, og det er vi stolte av.

Da jeg var liten, likte jeg å se på film. Det var ingenting som var så spennende som å se filmer med høy aldersgrense i skjul, og bli forbløffet over hva de voksne kunne kose seg med av underholdning. Da jeg var åtte år, falt jeg pladask for Evil Dead-filmene, og som du sikkert har skjønt av tittelen, var de nok ikke ment for barn. Jeg husker at jeg satt og så på filmene om og om igjen, mens andre barn på min alder så på Løvenes Konge og sang Hakuna Matata. Riktignok skapte ikke dette noen varige men i mitt sinn, iallefall ikke merkbart, og jeg utviklet meg faktisk ikke til å bli noen sinnsyk massemorder med en sult etter å drepe – til tross for min noe absurde filmsmak. Idag er disse filmene fortsatt blant mine favoritter, og jeg blir rent nostalgisk når hovedpersonen Ash tar til sitt trofaste haglegevær og skyter noen middelalder-zombier i filler. Ah, minner...

Apropos minner fra fortiden – jeg har bodd her i byen hele mitt liv, og har faktisk aldri satt min fot utenfor Skandinavia. Hva i all verden er det jeg har drevet med istedet da? Nei, jeg har ikke bare sett på voldelige B-filmer fra 80-tallet, jeg har faktisk vært ute og reist litt også. Om man ser bortifra harry-turene til Sverige for å kjøpe godteri og... vel, godteri, så har jeg i grunn bare reist mest rundt i Midt-Norge. Fjellturer med telt og en trofast veteran-campingvogn har det blitt nok av, og av dem blir det nok mange fler i tiden fremover. Jeg er et villmarksmenneske, og til tross for min fryktelige fobi for alt som har med maur å gjøre, er det derfor alltid godt å være ute i naturen. Bare ikke plasser meg i nærheten av en maurtue, for da tar jeg halen mellom beina og løper som en sosialist fra skolen.

Idag prater jeg bare om tull, men ha litt tålmodighet. Dette vil være en blogg hvis innhold faktisk vil ha en sammenheng, og dette er pilot-innlegget. Spørsmål vil bli spurt, hjerneceller vil bli vekket til live, samt slått til døde ved eventuell frustrert hodebanking, men først og fremst vil dette være en blogg som omhandler det å være en prinsippfast person i en stadig forandrende verden. Formørkning fryder, for når solen er borte, angriper vampyrene.

Mitt navn er Daniel, og jeg skal infisere din hjerne med mitt sprøyt.