Russisk Dukke

Det finnes et sted hvor svarene vi søker ligger og venter på oss. Svarene finnes - det er bare så vanskelig å nå frem til dem at det er få som gidder å prøve. Som russiske dukker, blir spørsmålene flere og flere desto dypere man dykker, og til tider blir det vel vanskelig å tro at det i det hele tatt finnes noen kjerne. Kanskje vil man til slutt møte på en blindvei, og finne ut at spørsmålene ikke skjuler noe svar. Kanskje alt som vil møte oss i det vi åpner den siste dukken, er et tomt vakum. Mange forsøker antageligvis aldri å grave seg helt ned til rota, for hva er det som finnes der nede som er verdt å bruke tiden på? Røttene strekker seg dypt ned i avgrunnene; steder vi hverken kan føle eller se, og det er her vår personlighet suger til seg sin næring. Høres det ikke litt skummelt ut at vi vokser oss store ved hjelp av en indre næringskilde vi absolutt ikke kjenner til?

Det hender jeg sitter på toppen av et lite fjell her i byen, og skuer utover havet og husene, og skogene som omkranser det hele. Beina mine dingler på kanten mens jeg forgjeves forsøker å plystre med fuglene som kvitrer rundt meg. Sommeren har på ny gjort sin entré, og det sprudler over av liv der nede i den urbane fontene av stress og støy. Jeg liker meg bedre her oppe. Fuglene får det hele til å virke så mye bedre. Avstanden til alt som skjer der nede er overveldende, men frihetsfølelsen er virkelig berusende. Jeg kan se bittesmå mennesker rusle rundt på gatene. De ligner på maur.

Langt borti horisonten hvor det absolutt ikke finnes noe skille mellom himmel og hav, seiler en skute. Det ser ut som om den flyter på himmelen, og er virkelig det eneste eteriske som det er å se ved dette bildet. Før jeg vet ordet av det så er det borte, og det er den hviskende og forførende vinden som førte den vekk. Jeg sukker, og øynene glir tilbake på byen i all dens prakt og pompøse glorie. Vent litt. Hva var det jeg egentlig tenkte på?


Å ja, det er sant... Jeg tenkte på personlighetens røtter. Hvor er det egentlig de strekker seg? Mange New Age-entusiaster vil nok allerede nå begynne å rope ut at vi alle har vår opprinnelse i en kosmisk enhet, mens de kristne på sin side antageligvis vil påstå at det er Gud som bestemmer hvordan vi alle skal bli. Nå er jeg hverken kristen eller en New Age-entusiast, så jeg merket for litt siden at det fantes et lite hull i min kunnskap på akkurat det området. Derfor fant jeg ut at jeg skulle forsøke å åpne noen flere russiske dukker.

Jeg står der med den ytterste dukken, og den bærer et bilde som eridentisk med meg selv. Alle mine ytre kvaliteter og mangler blir åpenbart foran meg. men det er ikke det jeg er interessert i. Jeg vrir dukken rundt på midten, og drar ut den neste.

Hva lurte seg så under der tro? Ikke overraskende var det personligheten. Denne dukken var fryktelig abstrakt, og man skulle tro at noen hadde dynket den i alle regnbuens farger. Jeg studerer dukken en stund, men synes også at denne blir litt kjedelig og forutsigbar etter en stund. Personligheten har ofte en tendens til å være minst like overfladisk som selve overflaten, fordi mange aldri lar noen komme forbi det som vises på utsiden. Jeg forsøker igjen, og åpner enda en dukke.

Nå begynner vi vel å nærme oss noe? Vel, skal jeg være ærlig, så vet jeg ikke. Mange sier at barndommen har så mye å si når det gjelder hva slags menneske man blir, og selv om det til en viss grad stemmer, er det en tosidet sak. Barndommen legger fundamentet, men bygger ikke noen ordentlig struktur. Inni den forrige dukken lurte det seg en barnedukke, og den stirrer nesten melankolsk tilbake på meg mens jeg funderer over dens mange mulige betydninger. Man kan ikke henge igjen i fortiden, for den fortiden finnes ikke lenger, så jeg lukker øynene og åpner dukken.

Konfrontasjon. Et menneske uten noen form for konfrontasjon, er et menneske uten verdier. Man ser det overalt - mennesker som hele livet har levd uten noen form for indre strid, og den eneste psykologiske utviklingen de opplever er den de får gjennom sosialisering blant folkemassene. Disse menneskene ender ofte opp uten verdier, prinsipper eller ordentlige følelser, for et menneske som aldri har følt ordentlig smerte, kan aldri føle ordentlig glede. Slik har det seg at mennesker som aldri har opplevd en konfrontasjon av sine indre strider, aldri kan oppleve en real tilfredshet med seg selv. Jeg åpner en dukke til.

Hva ligger inni den neste dukken? Hva er det egentlig som er roten til alle våre mangler og kvaliteter? Hva er årsaken til at vi er som vi er?

Den neste og siste dukken inneholder kun en dukke hvis overflate er et speil. Her finnes ingen næring for sjelen - kun innbilt gjødsel. Det finnes ingen kjerne - bare en refleksjon.