Det finnes ikke lenger håp for de gode. Det er ikke til å komme forbi at overlevelsesinstinktet står høyt eller ligger dypt i menneskenes natur. Vi gjør det som må til for å overleve, og håper at vi kan få nytt noen endorfiner på kjøpet. Dyster måte å se på menneskeheten? Godt mulig, men i dette tilfellet er det nok den pessimistiske utsikten som er realiteten.
Det finnes ikke lenger håp for de gode, sa jeg. Det finnes ingen plass for de som kun har gode intensjoner og bare vil andre godt. Vi er simpelthen naive, og lider av en variaint av tilpasningsvansker. For når vi ikke klarer å ta til oss kyniske og nærmest apatiske holdninger til alt og alle - da må det jo være noe galt med oss? Vi lider av et medmenneskelig syndrom, og det finnes ingen kur for det.
Ingen er perfekte, sies det. Jeg ser på meg selv i speilet, og er villig til å akseptere at jeg ikke er perfekt. Jeg ser på tilfeldige forbipasserende, og jommen har ikke de også en eller annen form for særpreg, eller som andre ville kalt det: mangler. Muligens er perfeksjon kun et abstrakt begrep vi benytter oss av for å skape et evinnelig mindreverdighetskompleks, slik at vi til slutt godtar en tilstand vi egentlig er misfornøyd med. Det er litt som den samme, gamle regla om at vi bør tenke på barna i Afrika - bare en ekstrem motpol. Siden det finnes noe som er mye bedre enn meg, hvorfor skal jeg da forsøke å trosse status quo? Vel, min kjære venn, perfeksjon finnes i oss alle, men ikke på den måten vi selv tror. Perfeksjon er en illusjon vi har skapt; en demon vi har fremkalt fra Helvetes dypeste avgrunner, og vi har ingen engler til å kjempe imot.
Hvorfor har det seg egentlig at håpet har forsvunnet for oss gode? Det er enkelt og greit fordi konseptet om perfeksjon bidrar til å trykke ned de virkelige gode menneskene. Nå kommer selvfølgelig spørsmålet: Er jeg arrogant og narsissistisk som påstår at jeg er et godt menneske? Hvordan kan jeg våge å si noe sånt, når det finnes mennesker som er bedre? Det handler om selvinnsikt; evnen til å kunne se seg selv fra et relativt objektivt synspunkt, uten å dømme en selv i forhold til andre mennesker. Hvorfor skal det være galt å elske seg selv, om det er en uskreven lov at vi skal elske andre?
Én gang spurte en religiøs person meg: "Har du tenkt på å godta Jesus Kristus som din frelser?". Jeg svarte at jeg hadde tenkt på det, men at jeg kom frem til at jeg ville stå over tilbudet. Senere overhørte jeg den samme personen si at han - og visstnok alle andre - tenker hatfulle tanker på et daglig basis, og at man derfor trenger Guds tilgivelse for å ikke bli korrupt og ond. Da kom jeg til å tenke over min egen situasjon. Det som opptar mine tanker 24 timer i døgnet er bare kjærlighet og en trang etter å gjøre andre godt. Betyr dette at jeg ikke trenger Gud? Er jeg virkelig helt alene om dette? Er jeg virkelig et dårlig menneske fordi jeg ikke trenger Guds tilgivelse?
Det finnes nok mange andre gode mennesker der ute i verden, og selv om noen av dem er religiøse, vil jeg tro at mange av dem ikke tror på annet enn kjærlighetens makt. Og i disse dager er det vel nesten verre å tro på kjærlighet enn det er å tro på et flyvende spaghetti-monster? Om vi ikke er gode mennesker i ordenes religiøse forstand, hva er vi så? En hybrid av engel og demon? Kanskje falske budbringere? Eller kanskje vi rett og slett er leiemordere for Gud? Kanskje vi ble plassert her for å konfrontere og bekjempe den ondskapen som råder i vår verden?
Sjansen er allikevel stor for at vi bare er et relativt ubetydelig sandkorn av liv og røre, på vidstrakt strand uten noen ende i sikte. Hvorfor skal vi da gidde å bry oss om noe som helst? Kan vi ikke bare hate og drepe hverandre, og skape et koselig, lite dystopi her på jord? Det finnes faktisk mennesker som velger å frastå fra slike handlinger fordi de synes det er galt, og ikke fordi de frykter en eventuell reprimande som måtte følge, og vi er her for å rydde opp. Vi skjuler oss iblant dere, med masker på. Vi er overalt, men først og fremst i deres hjerter.
Hvorfor bry seg om vi bare er ubetydelige vesener uten mål og mening? Fordi dette, mitt kjære medmenneske, er alt vi har.
8 kommentarer:
Hele konseptet med ondt og godt, tilværelsens tosidighet er en illusjon, en kulturell løgn bygget på religionens ødeleggende nærvær i dagens samfunn. Derfor blir nok store deler av innlegget ditt ireelevant...
Riktignok er jeg enig med deg i at religion har bidratt til å ødelegge synet på hva som er rett og galt i samfunnet, men selv om ondskap og godhet er to abstrakte begreper, gjør det dem ikke noe mindre virkelige av den grunn. Selvfølgelig avhenger alt av kulturens tilstand, og det samme gjelder kjærlighet så vel som det meste annet av følelsesrelaterte emner, men det er ingen grunn til at det ikke er ekte?
Tilværelsens tosidighet? Ting har som regel flere sider, enten det er to eller flere, men på en annen side - så finnes det vel ting som har kun én side, men de blir da fryktelig kjedelige i lengden. Det spørs vel helt på hva slags livssyn du har, og jeg har lært av erfaring at det ikke er noen vits i å diskutere livssyn eller religion med mennesker. De fleste er så sikre i sin sak (eller hjernevasket) at de ikke engang gidder å høre på hva andre har å si.
Ja, folk er hjernevasket, blant annet av tanken om tosidigheten. Du misforstod kanskje? Jeg mener ikke at tosidigheten er en god ting eller et fkatum, bare at det er slik folk flest dessverre ser verden i dag, fordi de er opplært til det. Mitt poeng var nettopp at tilværelsen har utallige "sider".
Vel, det finnes heldigvis fortsatt diskusjon i dagens smafunn, selv om den ikke er særlig fruktbar. Min holdning er at det er altfor lite uenighet i verden i dag.
Ah, ok, da misforstod jeg deg på det punktet.
Diskusjon er viktig for at ting skal utvikle seg, og jeg er faktisk veldig enig med deg i at det er for lite uenighet, uansett hvor ironisk det utsagnet hørtes ut. Nå handler jo alt om trygghet, og det er visst en folkerett at folk skal kunne mene ting uten at noen stiller spørsmålstegn ved det de mener. Om man provoserer frem en debatt, så er man tydeligvis en intolerant kranglefant i folkets øyne. Hele denne tankegangen er jo med på å forhindre at folk skal utvikle seg til å bli sterke mennesker med sterke meninger. Istedet får vi en rekke svake mennesker med svake meninger, fordi folk blir tatt vare på fra de blir født til de dør. Det er ingenting galt med et samfunn som tar seg av de svake, men problemet med kulturens nåværende tilstand er at denne overflødige beskyttelsen bare gjør dem svakere Dyr som blir oppdratt i en dyrehage vil aldri klare seg ute i villmarken, og det er synd at folk ikke skjønner at dette også gjelder for oss mennesker.
Men når det gjelder å diskutere med religiøse fanatikere, så ser jeg lite håp. Det er som å prøve å hogge seg igjennom et fjell når man bare kan klatre over det.
Det er flere der ute som er gode, og uten å virke narsissistisk her heller så mener jeg at jeg er en av dem.
Når det gjelder å diskutere med religiøs fanatikere er jeg helt ening. Jeg kommer i hvert fall ingen vei.
Ha en fin kveld :)
Nå kjenner ikke jeg deg, Frida, men jeg får tro deg på ditt ord. ;)
Ha en fin kveld du også!
Dette var en jævlig bra tekst Daniel. Ikke kom her å si at du ikke er flink :P
Hei, Marte. (Jeg regner med at dette er THE Marte :P)
Takk for det. Teksten var da sannelig min hatt - til tross for at jeg ikke har noen hatt - ikke så veldig flott. Jeg har klart bedre før, men jeg prøver å bygge meg opp igjen.
Legg inn en kommentar