Evig Solskinn

Idag våknet jeg, som du sannsynligvis har merket deg allerede, og i det jeg våknet så kjente jeg at noe manglet. Nei, det var ikke en kjæreste å ligge ved siden av og elske, men det var frisk luft. Jeg gispet etter luft, og forsøkte å få noe brukbar oksygen ut av luften i rommet, men det skjedde først etter at jeg fikk åpnet vinduet og døren. Grunnen til at jeg velger å ha vinduet lukket er rett og slett at en luguber tyv har lusket rundt i området i det siste, og jeg vil nødig våkne til at en ekkel narkoman står og kikker inn på meg. Nå er jeg iallefall forberedt på den eventuelle situasjonen, og om noen prøver å komme seg inn her, vil de få et mikrofonstativ i fleisen.

Det var en gang en rimelig kjent gruppe som sa at det eneste man trenger er kjærlighet. Joda, som en svoren romantiker så er det noe jeg gjerne vil være enig i, men nå for tiden så har jeg merket at jeg faktisk også har et sterkt behov for inntak av væsker. Jeg har drukket flere liter vann idag for å holde tritt med solens dehydrerende effekt, og når min kropp i tillegg er abnormalt varm, så blir konsekvensene katastrofale. Jeg liker å si at min varme kropp skyldes min varmhjertige natur, men egentlig skyldes det nok et altfor godt blodomløp.

En av mine favorittfilmer er "Eternal Sunshine of the Spotless Mind", og tittelen fikk meg akkurat i dette øyeblikk til å tenke. Nå har det vært mer eller mindre evig solskinn de siste to ukene, og kroppen min er på randen av å transformeres til en sviske. Hva om kjærlighet kan ha en lignende effekt på sinnet?

Jeg er betatt - det er det ikke til å legge skjul på. Utallige ganger har jeg gått igjennom det evinnelige maset og fjaset som kjærlighet fører med seg, og etter at jeg har blitt avslått, følger alltid en periode hvor jeg sverger at jeg skal konvertere meg til aseksualitet. Det skal ikke mye til for å skjønne hvordan det har gått. Jeg faller, blir avslått, fornekter min seksualitet, og så gjentar jeg hele denne prosessen fra start til begynnelse. Man lærer da vitterlig ikke av sine feil?

Uansett så er ikke avslagene det som jeg reagerer sterkest på, men kjærlighetens effekt på min personlighet og mitt sinn. Om jeg har et talent innenfor kreative områder - noe som helt klart kan diskuteres - så blir disse evnene totalt ødelagt av Amors bedøvende piler. Kjærlighetens solskinn tørker ut kreativiteten, og jeg kan simpelthen føle hvordan intellektet blir sugd ut av meg. Nei, dere mennesker hvis hjerner alltid er satt i koffert-modus, det er ikke alltid bra å bli sugd når det er snakk om kjærlighet. Jeg trenger desperat en mental vannkilde, for uten vann vil jeg tørke ut, visne hen og dø. Hva er egentlig viktigst? Kjærlighet eller følelsen av at man gjør noe verdifullt?

Solen skinner, men idag kom det skyer. Jeg håper på regn. Jeg trenger regn.