En stemme i mørket, men ikke min egen

Som beskrevet for ikke så lenge siden, har mine nedstøvede komposisjoner fra fordums tider våknet til live, om enn i kunstig format. Samtidig som det første albumet med instrumentale komposisjoner føltes som en gjengivelse av mine første 18 år på denne kloden, tok livet liksom ikke slutt der. Siste låt på albumet var titulert "Prelude to survival" for en grunn.

Jeg har mange flere komposisjoner, og mange tekster, men som bemerket i forrige tekst skorter det på vokalferdigheter på denne kanten. Det å bruke generativ kunstig intelligens til å produsere mine egne instrumentale kreasjoner virket nå ikke så veldig etisk betenkelig for meg personlig, gitt at det vel faller i kategorien teknologiske nyvinninger der synthesizeren vel en gang i tiden befant seg. Men det å skape / stjele en stemme der min egen svikter, det kan man vel si ett og annet om.

Om jeg har komponert låtene, skrevet tekstene, og får en fiktiv vokalist til å fremføre dem - grenser det forhåpentligvis likevel mot en original produksjon?

"Cognition and Nutrition" er en av (iallfall) to EPer der dansen beveger seg fra et instrumentalt uttrykk til også å inkludere tekst. To av låtene er skrevet i begynnelsen til midten av 20-årene, og to av dem er skrevet nylig for å komplementere de opprinnelige tekstene i det kortfattede narrativet en EP tillater å forme. Håper det er noe av verdi for noen andre enn meg selv i navlebeskuende, nostalgisk modus.

Lyden av formørkning

Huff, dere. Livet skjer. 

Overraskende nok har jeg skrevet mye siden siste tekst som ble publisert her, i det alderdommen tydeligvis fører med seg behov for å se tilbake og trekke linjer fra nedstøvede refleksjoner og gjenglemte minner til en nåtid som fremstår nesten bisarr i lys av fortiden. Veien er lang fra en nevrotisk ungdom på gutterommet i Sandefjord til en nevrotisk nevropsykolog med doktorgrad i Oslo, men her er jeg nå. 

I et svakt øyeblikk (som varte noen måneder), kuraterte jeg et utvalg av gamle tekster i kombinasjon med flere nye (upubliserte) tekster, med et klart autobiografisk preg med kun tidvis allmenn interesse. Av frykt for at usagte personlige sannheter skulle skape rabalder som jeg ikke har ork eller tid til midt i et personlig hamskifte, har boken blitt liggende som en PDF siden. Kanskje en dag vil den se dagens lys, eller kanskje ikke. 

I et annet liv, hypotetisk og parallelt til dette, satset jeg videre på lidenskapen som preget tenårene mer enn noen annen: Musikken. Uhorvelige timer ble brukt i tenårene på å klimpre, drille riff og komponere låter med musikalske ambisjoner langt forbi eget ferdighetsnivå, foreviget gjennom dårlige lydopptak og multi-instrumentale GuitarPro-filer med tacky midi-lyd. I dette andre, forestilte livet ble jeg ikke akademiker og kliniker, men brukte tyveårene på å videreføre min egen livsberetning fra tenårene ved å rendyrke musikken. 

Det er ikke dette livet. 

Vi mennesker kan ha behov for å se livene våre i en sammenheng, som en tidslinje som forteller en unison fortelling med en tråd som er iallfall en nyanse av rød. Kanskje er det derfor jeg har børstet støvet av alle de gamle komposisjonene, og dristet meg til å gjøre noe utenfor egen komfortsone. 

Du finner meg ikke blant de mest ukritiske optimistene til kunstig intelligens. Spesielt kritisk er jeg nok til bruk av KI for å generere dårlige imitasjoner av litteratur, kunst og musikk uten formål, sjel eller egenart. Samtidig tok jeg meg i å kjenne på et behov for å gjøre noe med mine gamle komposisjoner, som en måte å videreføre arven etter alle de timene med gitarene på gutterommet. Så jeg inngikk en pakt med djevelen.

Under dekke av pseudonymet Dances with Dysthymia har jeg utgitt et album titulert "Delight in Darkness" (referansen er vel åpenbar). Samtlige låter er mine originale komposisjoner, foret til Suno enten som lydinnspillinger eller midi-låter, med beskrevne stilarter slik jeg originalt hørte låtene for meg. Tro meg - det ligger noen tusener av forferdelige forsøk på å gjenskape disse låtene inne på Suno, men med nok tålmodighet og standhaftighet har det blitt et album med låter som jeg selv kjenner igjen fra mine egne tenår. Alle tekstene fra de originale låtene er utelatt, og det er ingen vokal, rett og slett av hensyn til de originale tekstenes tenåringssvulstighet og undertegnedes mangelfulle karaoketrening de siste femten årene. Låtene er i stedet gitt titler som plasserer dem i en autobiografisk beretning om hvem jeg var, og hvordan jeg kom meg gjennom alt det jeg skulle komme meg gjennom mer eller mindre uten bedre vitende.

Ja, navlebeskuende er det, men det er du vel vant til om du befinner deg her.

Gi det en sjanse, om du har likt noe av det jeg har skrevet. Kanskje vil du kjenne igjen en og annen stemning, om ikke annet.

Tut og kjør

Jeg har hørt det blitt gjentatt mang en gang som et offentlig mantra at ulempen med byråkrati er at endringer skjer sakte, og at dette også er papirmøllenes urokkelige styrke. Motvilligheten mot brå og plutselig endring skaper forutsigbarhet og bidrar til å forhindre brå omveltninger som kan få samfunnet ned i knestående. Som enhver mer eller mindre observant leser forstår, så er jeg ingen statsviter. Det jeg derimot er, er en kanskje litt formelt overkvalifisert menneskeviter, og en neglisjert introspektør - som de fleste av oss. Jeg klikket meg inn på disse traktene igjen for første gang på lenge, og leste det siste jeg hadde skrevet. "Jøss," tenkte jeg i gjenkjennelse med det jeg hadde skrevet, "har jeg ikke kommet lenger på det siste året?". Ting tar tydeligvis tid, her i psykobyråkrattet. Rivingstillatelsen er innvilget, men bygget jeg bebor er da vitterlig fortsatt enhver HMS-ansvarligs verste mareritt. Hva er det egentlig som skjer? 

Selvivaretagelse sku'kke være så lett som alskens bedrevitende råd man selv har gitt andre skulle tilsi. Som jeg én gang formulerte i et annet liv enn dette, kan selv de stødigste reisverk lees av naturens elementer. Jeg vil vel egentlig ikke hevde at jeg noen gang har vært et stødig reisverk, men kan vel til nød beskrive meg som et vaklende stillas. Se hvor jeg vaier, frem og tilbake i takt og utakt med vinden! Det er alltid mye lettere å leke med bilder enn faktisk å si noe av substans. Endring er skummelt, vet du vel, og ikke minst ganske utmattende. Jeg har noen års utdannelse for å hanskes slike problemer, og en hel doktorgrad om sistnevnte, så dette må jeg da vel klare? 

Vel. Stillheten som slår inn når jeg er alene, er ikke bare en meditativ stillhet som gir rom for kjedsomhet, kreativitet og aksepterende nærvær i øyeblikket. Stillheten som slår inn når jeg er alene, er i realiteten mentale igangsettingsvansker som skyldes at bremsepedalen ikke bare er teipet fast i bånn, men limt, sveiset og sementert, og gasspedalen fungerer ikke som annet enn sysselsettingstiltak for underekstremitetene. Kløtsjen trenger vi vel ikke snakke om engang. Motoren i denne bilen har ingen kontakt med sjåføren. Bilen beveger seg som den skal i trafikken, men styres av en evolusjonært nedarvet kunstig intelligens, riktignok finslipt gjennom noen år på veien. Dere kjører forbi meg, og skimter en blid sjåfør i førersetet av en bil som følger alle trafikkens regler. Kanskje vinker jeg til og med til deg, og du vinker tilbake, uten å vite at jeg er under nåde av denne byråkratiske Teslaen som bare tar meg dit trafikken leder an.

Det var ikke alltid slik, og det er jo lovende for at det én gang kanskje kan være mulig å få kontroll over dette fremkomstmiddelet igjen. Jeg vet når det begynte, når det tiltok, men klarer ikke helt å stadfeste når jeg mistet kontrollen helt. Det skjer, helt ut av det blå, at bilens momentum gir etter for rattets sirkulasjoner, og det føles godt. Cruisekontrollen skrus av i plutselige rykk. Herregud, hvor godt det er å kjenne kontakt med drivkreftene, og kjenne at en bevegelse får faktiske konsekvenser. Det skjer, men kun gjennom ekstrem anstrengelse og uvisse, stadig vekslende ritualer. Noen slag på dashbordet, et røsk i setebeltet, bakre venstre vindu litt ned og så litt opp igjen, og plutselig er kontrollen gjenvunnet. Neste gang jeg forsøker fungerer ikke oppskriften lenger. Det sier seg selv at det kan bli litt kaving. 

Hvordan vet man egentlig hva man vil, og hvor man vil? I denne stillheten har jeg kun klart å skimte enkelte mer primale ønsker og behov, som ikke skal gjengis her i sømmelige former. Det er uansett som om det eneste bilen lar meg styre etter er om jeg vil ha en matbit på Circle K eller ta en tur på toalettet. Det skader jo ingen, og kanskje er det en start. Kanskje må vi begynne med å la driftene slippe til, før de skadeskutte emosjonene og aspeløvet av et selv våger å komme med forslag til reiseruten, når de ser at det nytter. Svaret på det vanskeligste spørsmålet av dem alle, "hva er det du vil?", det kan ikke tvinges frem. Du kan bebreide deg selv for at du lever livet på autopilot, men bebreidelsen gir deg bare mindre og mindre kontroll, fordi kjøretøyet har forstått at du blir en utrygg sjåfør når du tviler for mye på deg selv. Det er ikke sånn for alle, men sånn er det for deg. 

Du har lov til å drømme, du har lov til å fantasere, og du har lov til å ønske deg noe. Uthulingen føles fullkommen, men den er ikke det. Du har til og med lov til å handle når innfallene om å ta inn en sidegate kommer. Jo mer kjøretøyet forstår at du vet hvor du skal, jo mer slipper det deg til. 

Ingen vet hvor mange av medtrafikantene du vinker til som bare er passasjerer, og kanskje vet du ikke om du er det selv. Uansett er det kanskje ikke så viktig, om du ser destinasjonen nærme seg i horisonten. Det er jo dit du vil, er det ikke? 

Rivingstillatelse innvilget

Det er helt tomt. Én livsfase ender i et feststemt brak, og en annen livsfase uten forutbestemt destinasjon eller nevrotisk objekt begynner. Fremtiden har ingen tydelig skissert prøvelse på vent, og hva nå enn for noen prøvelser som venter, må de nødvendigvis være uforutsette. Doktor, doktor, hva er diagnosen?

Det er veldig, veldig fint. Det er sprekker i taket, men det er jo helt greit når befaringen foregår i et falleferdig bygg som snarlig skal rives uansett. Naturkreftene gjør jobben for oss, enten det er tyngdekraften, været eller tiden som tærer på det som en gang var, og skal erstattes med praktfull ny arkitektur. 

Det er veldig, men egentlig ikke så veldig skummelt. Et mangeårig sysselsettingsprosjekt gir livet retning, om ikke annet, og når målet er nådd, føles det som om alle muligheter er åpne. Men når alt er mulig, er ingenting mulig, fordi valgets kvaler og den selvbekreftende beslutningsvegringen bare fører oss tilbake til den neoliberalistiske fella, igjen og igjen. Her har du fem hus å velge mellom. Velg ett, vel vitende om at du bakerst i hodet vil kjenne en anelse av misnøye med valget du fattet. Var ikke det andre huset litt mer romslig, eller kanskje litt lysere? 

Riktignok en urealistisk tankelek. Ingen doktor har vel råd til et hus, om det ikke er nedarvet og nedbetalt i konfirmasjonsgave med tre generasjoners rovdrift på klassene under deg. Men bildet får bestå. Det var et hus, og nå slår det sprekker, og det skal rives, men hvilken ny konstruksjon skal bygges i dets sted? Hvilke materialer kan gjenvinnes fra det gamle, og bør det egentlig det? Blir ethvert nytt bygg der det gamle stod egentlig bare en gravsten for det som stod der før? Vil det bare føles som en gentrifisert, ny vri på noe gammelt, med dårligere ventilasjon enn bygget som stod der før det?

Tvilsomt. Jeg aner ikke hvordan det blir seende ut, eller om utsikten vil tangere den nye innsikten som følger av all erfaringen. Men noe annet vil stå der, her hvor det drysser murpuss i håret fra sprekker som dannes og utvides i sanntid, iaktatt som NRKs nye sakte-TV-satsing for å nå den voksende eldre populasjon - minutt for minutt. 

Noe annet, noe nytt, med en og annen resirkulert vinduskarm. 

Ja, det er fint, og det er skummelt, men ærlig talt… 

Hva er ikke det?    

Observasjoner ifra en mørketid

Det er mulig at jeg går forut for meg selv, i et valg om nå å ta et oppgjør med det som har vært, når skyggene fortsatt skimtes i sidesynet de gangene jeg tror jeg vandrer alene. Flyktige skikkelser beveger seg i dunkel belysning når jeg forsøker å fange dem i panoramablikket, men de er ikke der. En Schrödingers nevrose, et depressivt lysglimt, trygghet i angsten - det minner meg om noe jeg hadde glemt. "Selvforakt er selvbesettelse," lød en definerende låt ifra mine tenår, og jeg spilte og nynnet med uten helt å forstå hva det betød. "Jeg er forelsket i min tristhet," lød en annen. Selv om musikken snakket til meg, snakket den forbi meg, for jeg ville bare føle meg bedre enn jeg gjorde. Tenårenes obligatoriske utenforskap krevde et musikalsk fellesskap gjennom tilværelsens også mindre lystige elementer. Samtidig var det ikke identifikasjonen med elendigheten som hjalp meg til å bli den personen jeg med stolthet kunne stirre i det speilvendte hvitøyet. 

I dag ser jeg ikke lenger mitt eget speilbilde. Lyspærene på badet er sprengt, og nattsynet preges av stavenes sidesynsdominans. Cogito ergo sum, men kan tankene bevitne min eksistens uten input fra verden rundt? Kan tankene virkelig hjelpe meg fremover; utover; inn i mitt egen speilbilde?

Hvorfor kjenner jeg ikke meg selv igjen lenger? 

Hvorfor står jeg opp noen dager uten egentlig å våkne? 

Hvor kommer alt dette sinnet fra?

Spørsmålene har definert de siste tredve månedene, som om jeg gjennom å besvare dem skal klare å visualisere personen fremfor meg, fremfor skyggene ved siden av meg. Den egosentriske spørrerunden har ikke ført noe sted, og inne på mitt vesle mørklagte bad blåser det opp til en storm i stillstand. Jeg hverken smaker eller lukter noen ting, det er tyst, og ikke antydning til kuling. Covid-19 med generaliserte sansetap, uten at viruset engang har rørt meg.  

Jeg har aldri helt klart å overbevise meg selv om at jeg er bra nok som jeg er. Terapeuten hevdet det har noe med mange års mobbing å gjøre, som om mitt nervesystem er koblet for alltid å være på vakt for tegn på at jeg skal fryses ut. Lenge fikk det meg til å gå defensivt til verks, og jeg slapp aldri noen ordentlig inn, slik at ingen tegn på utfrysing kunne penetrere forsvarsmuren. Det fungerte, og til tider for godt da jeg var omgitt av mennesker jeg ikke hørte hjemme med. Jeg beskyttet meg mot utenforskapet med utenforskapet, men ble til gjengjeld ikke korrigerbar. Siden fant jeg et fellesskap der det aldri var tvil om at jeg ble rommet, akseptert og verdsatt som den jeg er. Det trengte ikke å sies, men ble det likevel. Det sosiale impostersyndromet slapp sitt grep om min identitet, og jeg fant meg selv stående med rak rygg og åpenhet for verdens mange trusler fordi jeg visste det fantes en plass der jeg hørte hjemme. Fra å være defensivt i skalkeskjul, kunne jeg våge meg til offensivt å oppsøke det som gav meg gleden og tryggheten til å leve et meningsfullt liv.

Jakten på de gode relasjonene kan slå feil. Beviselig kan en inntrenger til den innerste sfæren med feil intensjoner erodere ganske solide fundament. Før jeg visste ordet av det, kuttet jeg uvitende bånd med de som hadde trodd på meg hele veien, med antagelsen om at denne nye følgesvennen skulle være alt jeg trengte for å bli alt det jeg hadde potensial til å bli. Ja, for sakte, men sikkert ble jeg solgt tanken om at jeg ikke var bra nok, men måtte bli langt bedre enn jeg var, og dét uten menneskene som hadde gjort meg til alt jeg var ved min side. 

Det kom nylig en beskjed til meg, ifra en fantasert, fremtidig versjon av meg selv: 

Det var aldri et spørsmål om deg. 

Nei, det var det ikke. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt jeg var god nok. Det var aldri et spørsmål om hva jeg trengte for å ha det bra. Tilfriskningen var aldri et spørsmål om selvbeskuelse i speilet, som tross alt bare resulterte i sinne over alt og alle jeg hadde mistet på veien mot El Dorado. Det var aldri et spørsmål om hvordan jeg kunne fremstå rakrygget - enten manet frem som falsk selvtillit av alkohol, kunstig ro og trygghet gjennom reseptbelagte kjemikalier, eller sinne som syntetisk og kvelende drivstoff - for jeg hadde alltid visst at grunnen til min stolthet ikke lå i meg selv. Min kjæreste sendte meg i dag et lydklipp av undervurdert livsguru Alan Watts. 

"Why do you want to be better? You see, the reason you want to be better is the reason why you aren't. We aren't better because we want to be."

Watts har mange poenger med denne og påfølgende uttalelser, men det traff mer enn det pleier i dag. Kjennetegnet ved alt jeg er stolt av ved meg selv og livet jeg har levd så langt, er at det har sprunget frem ikke fra egosentrisk panikk for å bli bedre, men gjennom aktiv tilstedeværelse med de menneskene som faktisk mener at jeg er bra nok som jeg er. All min stolthet, rakryggethet og selvtillit kommer fra vissheten om at jeg har hjulpet og blitt hjulpet frem av de menneskene som i deres mer eller mindre stille sinn har forsøkt å fortelle meg at jeg er god nok som jeg er. Det finnes få universelle sannheter her i livet, og min egen erkjennelse i mørket på mitt eget bad treffer ikke sikkert andre enn meg selv, men nettopp derfor betyr den nå så mye. 

Jeg er god nok. Jeg er god nok, fordi dere finnes der, og dere er gode nok selv. Dere trenger ikke være her med meg, og dere trenger ikke si det høyt, akkurat som jeg heller ikke behøver si noe tilbake. 

Det som det betyr, å føle meg grunnleggende god nok, er at jeg kan gi opp jakten på den forbedrede utgaven av meg selv, som har hjemsøkt meg i tredve måneder i sidesynet. Jeg kan gi slipp på giftige metoder for å fremstå som en bedre versjon av meg selv enn jeg er. Jeg kan bruke tiden og energien på det som betyr noe her og nå, fremfor å stagnere før jeg engang har kommet igang, fordi jeg er usikker på om mitt bidrag er livet verdig. 

Det var aldri et spørsmål om meg. 

Det var alltid et svar i dere. 

Et blankt ark

Som en syklon har tiden sveipet inn over oss i det sosiale lavtrykket, og 2020 endes med et fuktig brak av en storm som gir få assosiasjoner til julefred og nisser. Det føles nesten satirisk, der vi tildekker våre sanne ansikter med tøystykker for å unngå å innånde hverandres virale medpassasjerer, og smører antibac som svir på hendene fordi den heldigvis også svir vekk det meste av mikroorganismer (men ikke Noro-virus - så ikke glem å vaske hendene iblant). Som en tam metafor hentet fra en ungdomsskoletentamen, fremhever det bare noe banalt og åpenbart ved å heve det fem abstraksjonsnivåer høyere enn man burde. Avstanden oss imellom har lenge føltes stor - til tider altoppslukende - men i dag har vi da vitterlig ministerpålagte avstandskrav som iallfall gjør det eksplisitt og håndgripelig. Én meter minst, men helst to. Helst enda flere, med mindre du har tenkt å dekke deg til.

Det føles parodisk, men er i grunnen ikke det. Fremmedgjøringen hadde allerede begynt før samfunnet stengte ned. Det var bare to lignende prosesser som sammenfalt i tid, der den ene forsterket effekten av den andre. Tidlig om morgenen er det et sukk som frarøver oss våre drømmer - ikke lenger et gjesp. Det er intet lys når gardinene trekkes til side, og verdenen trenger ikke lenger gjennom. 

Formørkningen er fullkommen. 

Den som tier

Det sildrer fortsatt blod i disse vesle årer,

Som det buldrer og braser med hvert hjerteslag,

Ja, det flakker i blikket med ufokusert ro,

Og en pust som stagnerer med hvert åndedrag,

Her jeg undres over lykken - hvor var det den dro? 

Den som taler en sak, den taler for noen,

Som med brask og med bram selger inn sine ord,

Livet er en gåte med en kode som taleren har knekt,

Gjelder nå koden fra barselvuggen - helt frem til vigslet jord,

Eller vil tiden vise at koden vil knekkes 

under dens vekt? 

Den som tier, den tier kun for sitt speil,

En stum aksept råder, over livets allfarvei,

Ingen elsker en annen, som den elsker seg selv.

Mens det ties - det ties - av stillhet skal man aldri gå lei,

Inntil hjertet er låst og lukket 

inn i sitt hvelv.

Det sildrer fortsatt blod i disse vesle årer,

Det verker fortsatt etter fordums tiders tårer,

Den som taler en sak, den taler for noen,

Den feilslåtte planen, den forbudte roen,

Den som tier, den tier kun for sitt speil,

Taleren som tiet, tiet stemmen 

stum ved en feil. 

Tiet taleren for deg, eller var det for meg? 

Jakten på et inntørket maiskorn

Det er vel hevet over enhver tvil at tekstene på denne bloggen lider av et overstadig abstraksjonsnivå som gjør dem overintellektualiserte og frarøvet evnen til å kommunisere enhver emosjon som egentlig ligger til grunn for tematikken de omhandler. Metaforer, ord og tekstroverte bilder danner historier med treogtyve slør av litterær fornektelse. Historier skaper sammenheng i det evige mylder av tilfeldigheter. Der et menneske ånder, vil vitterlig skjebnens tilskikkelser være en uunngåelig tolkning av en verden uten skjebne. Historier skaper mening, og som enhver nokturn nevrotiker som stirrer eksistensen for dypt inn i dens bekmørke øynene vet, er mening ofte en utilgjengelig ressurs. Historier skaper tilhørighet, og som den solipsistiske toastmasteren erkjente under bryllupstalen etter tredje glass med rødvin, er det visse murer imellom oss som ikke kan rives ned. Historier skaper frihet, og en medfødt determinisme brytes gjennom hvert et vitnesbyrd som føder valg der intet valg kan fattes. Historier skaper udødelighet. Moren og faren som holdt sin døende datters hender ved sykesengen tviholdt på historien. Hun levde et godt liv, og hun har opplevd å være elsket. Historier.

Nei, historier skaper ingen av delene, men vi ønsker å tro det. De kan vekke i oss enhver følelse som er oss tilgjengelig, og de kan dekke hvert et behov som følelsene signaliserer. Det finnes de historier som søker å underholde. Det finnes de som søker å informere. Det finnes de som gjennom krumspring ønsker å provosere til refleksjon. Historier, med historier om hvorfor de oppstod. Historier.

Under alle disse historiene ligger det likevel noe usagt. Hva var impulsen som gav behov for å fortelle disse historiene, og hvilke behov var det de forsøkte å dekke? 

I et sjeldent forsøk på å avkle mine egne historier, vil jeg for en gangs skyld forsøke å være rett frem i det jeg ønsker å kommunisere. Det er skjult mye sårbarhet bak mange av disse tekstene, og tanken min har hele tiden vært at det er noe terapeutisk ved å skape noe vakkert ut av det vonde. Dette har nok medført at lettlesthet har måttet vike for lyrikk,  men for en over middels privat person bør det vel kunne sies å være et nødvendig kompromiss. Med skjønnhet og kjærlighet skal smerte bekjempes - og kampen har lenge gått i det godes favør.

Depresjon er en jævlig antagonist å forholde seg til. En grunnleggende tvil på sin egen verdi og sine egne bidrag til sine nærmeste medmennesker, bekjente og samfunnet for øvrig skaper ingen god grobunn for fremveksten av positive følelser. Mange års tekstproduksjon skyldes definitivt en sårbarhet ved meg for disse reaksjonene, som likevel har vært holdt i sjakk i mange, mange år nettopp gjennom narrativt arbeid og andre mer eller mindre gode mestringsstrategier. Hva var det så som skjedde som gjorde at resiliensens reisverk begynte å slå sprekker? 

Følelser fluktuerer hos oss alle. De fungerer som kompass som skal fortelle oss hva vi bør unngå og hva vi bør oppsøke mer av for å oppnå det livet vi ønsker. Alltid har jeg vel vært en person som har vært mer sysselsatt med å unngå det negative enn å oppsøke det positive her i livet, og følelseskompasset er vel tilpasset deretter. Dette har definitivt sine adaptive sider, som ikke bør glemmes, men en slik vekting av prioriteringer i livet medfører en sårbarhet som plutselig en dag kan slå ut om kortene faller feil. For hva skjer når personen med en overvekt av negativ følelsesorientering i økende grad omgis av negative hendelser utenfor sin kontroll? Hva skjer når tilgangen til de gode mestringsstrategiene og den sosiale støtten gradvis svekkes? Hva skjer når man plutselig innser at man spiller stolleken med to tomme stoler og gjenferd uten navn? Hva skjer når det er måneder siden sist det var en positiv følelse igjen å spore, og hver dag blir en kamp for å få fred fra all skammen og utilstrekkeligheten? Hva skjer når søvnen svikter når den trengs som mest? Hva skjer når den gode samtalen uteblir til tross for gjentatte forsøk på å kjenne tilhørighet med noe større enn seg selv? Hva skjer når dette har pågått så lenge at kategorien for hvilke aktiviteter, mennesker og tanker som trigger skammen har vokst seg så stor at det ikke lenger finnes andre kategorier igjen i den mentale filofaksen?  

Dette er en storm i stillstand. 

Dette er depresjon.

Det er sjeldent jeg refererer til noe utenfor min egen bloggosfære i disse tekstene, uten at jeg helt vet hvorfor det har blitt sånn. Kanskje har jeg ønsket at historiene skal stå på egne litterære ben, uten at de trengs å leses i en større kontekst. Denne gangen bryter jeg likevel med dette innarbeidede mønsteret. En gang for lenge siden leste jeg nemlig en tekst som forklarte noe jeg da ikke visste jeg kom til å trenge å forstå på et grunnleggende personlig nivå. Forfatteren av Hyperbole and a Half beskrev med sjarm og galgenhumor en vei inn i en depressiv episode, samtidig som forfatteren beskriver den absurde løsningen hun fant i horisontal beskuelse av sitt kjøkkengulv: et inntørket maiskorn. På måter hun ikke selv forstod, skapte dette vesle maiskornet en absurd input i et depressivt maskineri som gjorde at produktet av maskinen på mystisk vis endret seg. Fokuset flyttet seg fra det dypt sammenvevde, abstrakte maskineriet til det kanskje mest jordnære og konkrete av alt - et maiskorn fra en middag som hadde søkt ly under kjøleskapet, og visnet hen. 

For moro skyld sjekket jeg under komfyren her i mitt vesle kott, men foruten en ansamling av hybelkaniner var det intet maiskorn å skimte. Tvilsomt er det vel heller at absurditetens løsning er noe som kan oppsøkes intensjonelt - det må vel være kontrært med dens natur. Etter lang tid med mer eller mindre vellykkede forsøk på å jobbe meg ut av dette, sitter jeg likevel igjen med håpet på at det et eller annet sted der ute finnes en personlig ekvivalent til et inntørket maiskorn for meg. 

Imens får vi sette en pose popkorn i mikrobølgeovnen, og håpe at et upoppet maiskorn klarer å snike seg unna mitt klønete grep uten at jeg legger merke til det. 

Kanskje jeg en dag finner det igjen. 

Eller kanskje ikke. 

En storm i stillstand

Det stormer i stillstand. I det jeg åpner et nytt dokument, hender det at en frase presser seg frem imellom forslitte språklige vendinger og semantisk mettede metaforer, slik som denne. Det stormer i stillstand. Tilsynelatende besitter min hjerne kunnskap om litterære uttrykk med godt tilslørt livsvisdom som gjennom en overintellektualiserende analyse kan avdekkes for å vugge hjernen i ro for en stund. 

Hvilken storm? 

I retrospekt farges selv de mørkeste netter av våre liv gjerne i et annet spektrum enn de opplevdes. Filmrullen viser spor av gjenbruk i det den for n-te gang avspilles i kinosalen med én enkelt, middels engasjert tilskuer. Det er ikke bare de celluloide minnene som flakker på lerretet fremfor oss, men også gjenskinn av det støvet, det fettet og den slitasjonen som har samlet seg opp gjennom mange år med lagring og fremvisning. For tilskueren i salen kan tegnene på alderdom tidvis mane til nostalgi, mens de andre ganger gir en påminnelse om tiden som har gått siden minnene først ble foreviget, og hvor utilgjengelig den tiden er for kinogjengeren med trygg sosialdistansert distanse til sitt nærmeste medmenneske og seg selv. 

Alle epoker av livet sees i et annet lys enn det som omkranset dem i sanntid. Tristessens epoke blir vakker når man med en passende emosjonell distanse kan lene seg tilbake og forstå sammenhenger mellom det vonde som verket og det gode som ennå hadde til gode å komme. Man er alltid blind for et utfall i det startskuddet går, og etterpåklok uavhengig av hvordan løpet forløper. Det gode klarte jeg vel å oppnå fordi jeg fortjente det, mens det vonde var nødvendige hinder å overkomme på veien til målstreker i stadig forflytning? 

Det har alltid føltes slik. En handling fører til en konsekvens, som igjen fører til en oppfatning av sammenheng, tilhørighet og mening - de mest utilgjengelige og ettertraktede av goder. Alle minner som spiltes inn med et spor av lidelse, oppleves tilnærmet underholdende i lys av vissheten om at filmrullen får en forløsende slutt. 

Selv i besittelse av denne sjeldent feilslåtte vissheten avvæpnes ikke opplevelsen av epokene i sanntid. Jo, for noen gir det garantert en tro på at det før eller siden vil komme en siste akt av den inneværende epoken som vil bane vei for en etterfølger som ikke bare er bedre, men mer jovial og avslappet enn den som kom før. Jo, for noen hjelper det å tro, håpe og vite at ting blir bedre. 

Likevel finnes det enkelte epoker, i enkelte personers liv, der selv ikke vissheten om filmrullenes dramaturgiske oppbygning gir noen fred til protagonisten i celluloid, for hvordan kan aktene som har kommet forut føre til en forløsende slutt? 

Dette er en storm. 

Hvilken stillstand? 

Alle vet at aktene følger ingen fast dramaturgi, men deres progresjon har alltid vært preget av motgang som møtes med motstand som fører til motbør som fører til vekst. Filmentusiasten i kinosalen fremstår ikke lenger så entusiastisk i møte med denne siste filmen, der dramaturgien i stedet preges av motgang som fører til motbør som fører til forfall, uten hverken motstand eller vekst å se frem til. Den siste kinofilmen lever ikke opp til forgjengerne, og i det filmrullen tar slutt, projiseres det i stedet flakkende bilder av ham selv, sittende foran et lerret i uengasjert beskuelse av seg selv. 

Halvannet år med stillstand, og hvor førte det hen?

Til en tom kinosal, med premiere på en film om en voldsom epoke uten noen tilfredsstillende ende, der protagonisten finner seg selv forslått av dramaturgiske vendinger som motarbeidet enhver meningsdannelse og forløsning på veien. 

En storm i stillstand; en orm i kvikksand; eller abnormt i behov av bistand? 

Kameraet ruller. 

Pendulum

Taklampen danset i ovale bevegelser mens de fire lysende skjermene kretset rundt dens akse. I stuen danset skyggene av lampens stadige bevegelser, som for gutten på syv år fremstod som en uendelig, ustanselig fysisk kraft som selv ikke tyngdekraften kunne kue. Han kjente han skalv. Han forstod ikke hvorfor; det var ingen ord som ledsaget det plutselige anfallet av en kroppslig fornemmelse han hverken hadde forutsetninger for å navngi eller i det hele tatt forstod det var meningen han skulle prøve å forstå. Det var noe primalt ved hans skjelving, og mens reptilhjernen befalte ham om å fryse og spille død, stod han mer våken og levende enn noensinne. Hans blikk var festet på lampens konstante bevegelse, og øynene pendlet i sakkadiske rykk som hans vilje ikke rådet over.

Man kan spørre seg hva det var som hadde skjedd. Slik en reaksjon måtte da vel være foranlediget av voldsomme tumulter, hurlumhei og ståhei, om kontrollpanelet til gutten så nådeløst var revet ut av hans viljes hender? 

Det var stille i stuen bare tyve sekunder tilbake i tid. Gutten satt alene i sofaen, og var i ferd med å lukke Donald Duck-pocket #101 som han nettopp hadde skummet gjennom for tredje gang, da han reiste seg opp og skallet hodet i lampen, som så mange ganger før. Han bannet ikke, men utbrøt på sedvanlig vis "Narkisen fra Moss!" med kraft i den fislete stemmen. En gang ble han nemlig skremt av en rusmisbruker på gaten, og han likte ikke lukten ved fergeterminalen i Moss, så kombinasjonen av disse negative, urelaterte opplevelsene ble formet til en obskønitet hvis synergiske kraft kun han kunne kjenne og forstå. 

Da gutten hadde rufset kollisjonen ut av håret, la han i sitt sidesyn merke til skyggene som sirkulerte rundt ham på den rosa tapeten. Han rynket på øyenbrynene i forundring over egen forundring, og snudde seg sakte. Lampens bevegelser fengslet hans oppmerksomhet umiddelbart. 

Han ville bare at lampen skulle stanse. Den måtte stanse. I en fantasi rikere enn min egen formet det seg katastrofale vendinger ut av lampens bevegelser, og han ble oppslukt av en frykt for bevegelsen som aldri skulle ta slutt. Han tenkte på vinden som standhaftig blåste i trærne utenfor, bølgene som aldri gav opp sin nedsliping av steinene langs vannet, og klærne som klamret seg til klessnoren utenfor stuevinduet ved hjelp av to usle klyper per plagg, og han ønsket at alt skulle stanse. Han ville gråte, men hadde ingenting å gråte for. 

Kinesiofobi kalles det når det kobles en fryktrespons til en kroppslig bevegelse, men hva kaller du det når frykten i stedet er knyttet til bevegelser i verden? Kanskje var det et kontrolltap gutten kjente i erkjennelsen av alle kreftene han aldri ville rå over, og den paniske frystilstanden inkarnerte følelsen av maktesløshet som han nå for første gang ble konfrontert med i hans modningsprosess? Han visste ikke svaret da, og heller ikke nå. Tiden fløt forbi gutten, og tyngdekraften gjorde omsider sin jobb med å stilne bevegelsene i stuen, da gutten kjente at han plutselig gjenvant kontroll over seg selv. Han kunne puste igjen, og i det han snufset vekk siste rest av følelsen, måtte han bare riste på hodet av seg selv. Følelsen forsvant i det han beveget på armene sine og ristet et siste etterskjelv ut av kroppen, og han tuslet med mål og mening rett inn på sitt rom for å konstruere en verden med lego.

Det var en bevegelse i stua da. Nå var det stilt. 

Gutten var den samme, men han visste nå. Han visste.

Uten navn

Det var en gang en som het Deg,

Tilblivelsens endepunkt, tenkte nå jeg,

Ingen tanke kan tenkes, ingen slutning kan nås,

Uten Deg, i ditt selskap, med mitt hjerte i lås,

Nøkkelen den gir jeg nå villig til Deg.

Det var nok en gang en som het Deg,

Den som vanker i stillhet ned villfaren vei,

Med utent lykt i din hånd, hvor vandrer du hen? 

Jeg så deg famle i blinde; du trengte ei lys eller venn,

Min hånd, den gir jeg nå villig til Deg.

Det var alltid en som het Deg,

Et savn som en rus, er jeg nå blitt din viljes lakei?

For en lengsel dekkes da vitterlig til med et smil,

Mens vi lar følelsen forvitre i apatisk eksil,

Mine følelser, de gir jeg nå villig til Deg.

Det var aldri en som het Deg,

Fantasien løp løpsk - du fantes da ei,

Mitt behov for å høre og føle meg hjemme noen plass,

Var det for implisitt skjult i et usselt, forfallent parnass?

Min drøm - jeg gir meg selv villig til Deg. 

Men det var aldri en som het Deg.

Det var en som het.
Det var en som het uten et navn.

Kanskje

Det er med en viss vemodighet man innser at brillene man hele livet har sett verden ut ifra, aldri har korrigert det som i realiteten har vært en ganske markant myopi. Da jeg som 8-9-åring fikk på meg mitt første brillepar etter noen år som mer eller mindre lykkelig uvitende funksjonelt blind, åpenbarte det seg en verden av visuelle vidundere som jeg aldri hadde forstått at jeg gikk glipp av. Blader på trærne hadde ikke bare farger, men også form, fasong og detaljer som jeg aldri hadde visst om. Optometriens fremvekst har virkelig vært en gave til de visuelt utfordrede iblant oss, men som vanlig klarer jeg ikke å dy meg fra å trekke en metafor ut av noe som i bunn og grunn er ganske håndfast og konkret. Litt meta må det tydeligvis være.

Det sies tidvis i mer eller mindre flåsete former at øynene er vinduene til sjelen. Om floskelen bærer sannhetsverdi, bør det kanskje kunne utledes at øynene også er sjelens vindu ut til verden. Sannheten er vel at det sjeldent er så enkelt, og om man hadde klart å finne denne sjelen det er snakk om i utgangspunktet, hadde dens utsikter vitterlig vært blokkert av tre lag med frostet, ugjennomtrengelig glass og fem lag med historisk møkk som har samlet seg på vinduets overflate. Hva er det egentlig jeg titter ut mot?

Erfaringene tilsier at det er utrygt å knytte seg til andre mennesker, og ett lag med frostet glass bygges opp. Enhver er vi alene. Dette er selvsagt, og erkjennelsen ledsages oftest av en viss vemodighet som får oss til å oppsøke den oppmerksomhet fra andre som vi behøver for at ikke ensomheten skal slå rot. Jakten på den anerkjennende oppmerksomheten fra den andre - i riktig dose og med riktig format - er for oss alle et livsvarig prosjekt vi enten kan vedkjenne oss eller fornekte. Du speiler deg gjennom meg, og jeg gjennom deg, og på hver vår side står refleksjoner av subjekter hvis sanne form stadig synes å være i endring. Jeg blunker, og personen jeg ser speilet i deg oppleves mer fremmed nå. Ingenting har endret seg, men som ved en egosentrisk vri på Capgras' vrangforestilling kjenner jeg meg selv ikke igjen selv om speilbildet er identisk med i går, og depersonaliseringen er fullkommen. Kanskje mennesket jeg trodde jeg var, ikke var det mennesket jeg levde ut. Kanskje mennesket jeg trodde jeg var, i realiteten var et forvridd fragment av et speilbilde som hadde brent seg fast gjennom tidligere feilslåtte forsøk på å speiles. Kanskje, kanskje ikke - selvtvilens første spire.

Erfaringene tilsier at det er for smertefullt til å holde ut å kjenne på de følelser som oppstår i møte med et liv som aldri tar de vendingene en hadde håpet på, og et andre lag med frostet glass bygges opp. Vi er alle formet av en historie med nederlag, seiere og utfall som ikke lar seg dikotomisere med positivt eller negativt fortegn. Atferdsgenetikkens konklusjoner om den overveldende betydningen av genetikk på holdninger til livet og seg selv til side - konklusjonene bærer liten trøst og enda mindre tyngde for et menneske med nedarvet resiliens som hele livet har levd med en opplevelse av å stå midt på en slagmark, og der beskjeden om at krigen var slutt aldri nådde frem. Tristheten vitnet om en mangel på tilhørighet, og ethvert forsøk på å uttrykke den ble møtt med forvridde speilbilder som bare føltes fremmedgjørende. Sinnet vitnet om et behov for et oppgjør med den urett og ydmykelse som fulgte av forsøkene på å knytte bånd. Uroen vitnet om et iherdig ønske om å få til endring. Et liv på en slagmark fremprovoserte til tider mange følelser i et forsøk på å mobilisere til endring, men uten en identifisert målskive for endring, kulminerte følelsene i en tomhet som kun mobiliserte til stagnasjon. Motorene trekker i samtlige retninger, og livet blir stående på stedet hvil; der det er tryggest. Kanskje var krigen kun en fiktiv fortelling som gav mening til et liv som ikke ble som jeg hadde håpet? Kanskje var jeg egentlig alene på slagmarken, og var det i så fall meg selv jeg kjempet mot? Kanskje var himmelen over slagmarken farget rød av den smerten den hadde forvoldt, eller kanskje var det en soloppgang på vei over horisonten? Kanskje, kanskje ikke - selvtvilens fabrikerte gjødsel.

Erfaringene tilsier at det som virkelig gir mening og verdi for deg i livet, er utenfor din rekkevidde, og et tredje lag med frostet glass bygges opp. Slaget som ble kjempet - hva var det jeg kjempet for? Vi er alle kroniske junkier på jakt etter neste dose med glede, nytelse, makt eller mening, og tidligere ervervelser av disse dosene preger fremtidens skattejakt. Livet leves ut ifra et skattekart som viser skattens lokalisasjon og innhold, men det finnes ingen retningsanvisning eller andre landemerker å orientere seg etter. Ved ren slump snubler vi på vår famlende skattejakt over en skatt her og en skatt der, og et meningsgrunnlag og verdisett opparbeider seg i vårt indre. Lidenskap, kunnskap og først og fremst kjærlighet - den hellige treenighet av hjørnesteiner i et lykkens rike som er bygget på nevroners reisverk. Gjennom deres tilstedeværelse ble stagnasjon til voldsom og plutselig progresjon, og livet tok fart og retning igjen. Det var vel først når de enkelte bestanddelene uteble at deres verdi ble så altfor tydelig. Lidenskap uten kunnskap opplevdes retningsløst. Kunnskap uten lidenskap opplevdes fruktesløst. Lidenskap og kunnskap uten kjærlighet opplevdes meningsløst. Kanskje hadde jeg funnet X-ene på mitt skattekart? Kanskje produserte jeg disse løsrevne bildene, tekstene og nye, forslitte metaforer, alt i et forsøk på en intellektuell skjønnmaling av hendelser og prosesser som opplevdes som alt annet enn skjønne? Kanskje holdt jeg meg selv tilbake gjennom dette naive, romantiske jaget på skatter hvis sanne lokalisasjon og innhold jeg uansett aldri vil kjenne? Kanskje, kanskje ikke - selvtvilens fullkomne oppblomstring.

Erkjennelsen av tvilen gjør noe med hindringene for utsikten. Hverken utsiktene eller innsiktene er gode når man ser gjennom feil vindu; det er bare ikke så lett å forstå før blokadene til utsikten er fjernet. Én etter én dras blokadene til side, og når utsikten åpenbarer seg blir det med ett klart i hvilken retning vinduet hele tiden har pekt - det peker tilbake, og det er lukket. Gjennom et oppheng i å finne ut av hva som finnes bak selvtvilens frostede glassplater har jeg ikke skimtet en eneste reell følelse eller opplevelse - kun fragmenter av grunner til ikke å vende blikket i motsatt retning. For hadde jeg snudd meg, ville jeg fort oppdaget at det fantes et vindu ut mot verden, med gardinene godt trukket for, her i min mentale eremitthule.

Det er med en viss vemodighet jeg oppdager at brillene jeg har sett verden ut ifra, aldri har korrigert det som i realiteten er en ganske markant myopi. Ved et første blikk gjennom det nye vinduet, med disse nye brillene, er det ikke til å komme foruten at det tar tid å tilpasse synet. Heller ikke her finnes det noen fasit på hvem speilbildet egentlig viser. Heller ikke her finnes ly fra slagmarkens smerte. Heller ikke her finnes en fri flyt av lidenskap, kunnskap og kjærlighet. I det lyset strømmer inn fra min nye utkikkspost, avdekkes følelsesmessig interiør jeg hadde oversett i mitt monomane tilbakeblikk gjennom selvtvilen. Nå overveldes jeg av tristhet og sorg over det som ikke ble som jeg ønsket. Nå sprudler jeg over av glede og entusiasme for det jeg ønsker å kjempe for. Nå dirrer jeg av frykt for å miste det som gir livet vitalitet og mening. Nå føler jeg noe.

Kanskje er den evinnelige kampen for det som betyr noe i livet verdt all smerten, eller kanskje ikke?

Jeg går for kanskje.

To tomme stoler

Det begynte i det små. Det satt et menneske foran meg, og jeg lyttet, men lyttet ikke. Hjertet slo fortere enn vanlig, slik det hadde gjort den siste tiden, og hvert hjerteslag hakket i min innpust og utpust. Pusten var ikke livnærende eller beroligende, men en påminnelse om en uro som jeg av nødvendighet hadde forsøkt å døyve. For foran meg satt det et menneske som trengte en lytter, men her anstrengte jeg meg for selv å puste.

"Unnskyld, hva sa du?" spurte jeg den anonyme personen foran meg, som skulle være alt annet enn anonym, og tenkte samtidig at jeg ikke ønsket å høre svaret.

Det er noe ytterst menneskelig og intimt i to mennesker som samtaler om livets utfordringer, og som sammen ønsker å bli klokere enn de var da deres veier gikk parallelt, men aldri møttes. Hvorfor satt dette mennesket her, hos meg, og hva var det det ville? Kunne jeg bistå denne vandreren på vei gjennom livets slagmark, om så bare med en krykke for en stakket stund? Svarene uteble fra min indre dialog, og det var da det slo meg at noe hadde endret seg i mitt vesen de siste årene.

For to år siden fant jeg meg i samme stol, riktignok med et annet menneske, men med klare svar på spørsmålene om hvilken visdom jeg hadde å dele ut, og med nysgjerrighet for visdommen som lidelsen til motparten kunne avsløre for meg. Det var som et spill med ping-pong, der replikkene frem og tilbake avslørte noe mer enn solipsistiske sannheter. For hvert slag ble bordet større, og spillet avslørte uoppdaget terreng på kartet vi sammen brukte for å orientere oss om hvor det var vi skulle. Vi begynte med kartets midpunkt, og med en penn og lite skjønn skjønnskrift, skisserte jeg for meg selv på vegne av mennesket hvor vi befant oss, og så tok vi det derfra. Vi fant hverandre her, i dette øyeblikket, og skraverte et terreng som ble stadig mer gjenkjennelig for mennesket overfor meg. Det ble nikket, mhm-et og utvekslet tegn som bekreftet at kartet jeg så for meg, stemte med den veien som hadde ført mennesket fremfor meg, her og nå. Da, når kartet var tegnet, var ikke lenger lidelsen så skremmende, for mørket som hadde omkranset mennesket i sin fomlete ferd var nå skissert i farger, med veibeskrivelser og skilting som gjorde at fantasiens monstre stod frem som intet annet enn hindringer langs veien. Blottlagt for fortidens monstre, og med ansvar for fortidige og fremtidige veivalg, var vi til slutt to mennesker som måtte enes om hva dette kartet skulle bety for veien videre. Her satt mennesket, og der var reisen som var tilbakelagt. Historien avslørte mye om mennesket, men ikke alt. Mennesket hadde drømmer, som lå gjenglemt tidlig i reiseruten, druknet i Sorgens sjø og svidd til aske gjennom Smertens skjærsild. Drømmene kunne skimtes i stiene og veivalgene på kartet, men disse kjente ikke mennesket lenger igjen. Målet var vitterlig ikke en destinasjon i seg selv, men unngåelsen av destinasjoner tidligere besøkt. Mennesket ville flyte på flåte med flytevest over Sorgens sjø, og helle vann på Smertens skjærsild, slik at de aldri igjen kunne volde dem noen skade. Jeg kikket igjen på kartet, som fortsatt for meg vitnet om en ferd med en misjon. Alle veier ledet i samme retning, gjennom lidelse, gjennom tap, gjennom ensomhet, og det måtte da lede mot noe?

Svaret var tidvis ja. Enkelte drømmer kunne berges, mens noen måtte erklæres fortapte og regelrett fillerevne i kampen mot terrenget som var alt annet enn gjestmildt mot mennesker som ikke visste hvor de ønsket å reise. Svaret var tidvis nei. Livet som var levd var et evig gjentagende narrativ, der kartografene før meg heller ikke klarte å skissere noen videre vei som var annerledes fra den mennesket hadde gått så mange ganger før. Fortiden førte frem til nåtiden, som alltid førte tilbake. Kartet ble deskriptivt - ja, intet annet enn en suvenir fra reisen og et lidelsens memento, og mennesket kjente seg igjen. Gjennom lidelse er du skapt, og gjennom lidelse skal du forgå. Som kartograf nektet jeg å godta dette, og forsøkte å skissere nye retninger, men de gav ikke gjenklang med historien til fortelleren. Tragedien kunne jo ikke få en lykkelig slutt?

Jo, det kunne den. Trodde jeg. Håpet jeg. Ved min venstre side lå det mange kart, der veien førte ut av kartets omriss, ut i verden; ut i livet. Noen hadde jeg ikke bare gitt en krykke til deres videre ferd, men en allværsjakke, veianvisninger og kompass. Jeg ser dem for meg der ute, på vei gjennom ild og over sjø mot stadig nye destinasjoner, med et smil om deres fjes som ikke nødvendigvis signaliserer lykke, men vitenen om at reisen fører dem dit de skal.

Ved min høyre side lå det en ganske annen bunke med kart. Ikke var bunken noe større enn den andre, men den var stor nok til at et glimt i bunkens retning fikk hjertet til å slå litt raskere, og avledet meg også denne gangen fra virkelig å lytte til reisebeskrivelsen fra mennesket som nå satt foran meg. Et glimt var nok, for jeg trengte ikke engang å se på kartene for å minnes ferdene som er nedtegnet på dem. Hvert eneste kart uten en utvei er prentet inn i mitt vesen, om ikke annet enn ubevisst, som en viten om at ikke alle veier fører noe sted.

I dag var stolen overfor meg tom, og jeg forsøkte meg på å være min egen temporale kartograf. Kanskje har minnene, inntrykkene og historiene preget min erindring av min egen reise mer enn jeg hadde trodd. For da nåtden var markert, og fortiden skissert, fremstod retningen jeg begynte med inkongruent med noen av mine siste veivalg. Det var som om jeg hadde forsøkt å gå på vegne av menneskene som satt fremfor meg; forsøkt å tenke, føle og sanse det samme som dem på deres ferd, for å prøve å se en vei ut. I min empatiske hengemyr plasket jeg plutselig i en sjø som ikke var min egen, med lidelsen og smerten som eneste kompass. Under mine plaskende føtter spiste fisker fragmenter av drømmer som ikke var mine. Der lå jeg og duppet...

...helt til jeg fant meg selv sittende i en stol, foran en stol som var tom, med et kart i mitt fang. Dette kartet var mitt. Det fortalte om motgang og fremgang, gleder og sorger, topper og grøfter. Ved mine sider lå det to ulike bunker. I hvilken bunke skulle jeg legge mitt eget kart? Svaret var enkelt.

Det tok jeg med meg, reiste meg opp, og tok på meg allværsjakka. På vei ut døren tittet jeg tilbake, og smilte; men ikke av lykke.

Ferden går videre.

Kortene faller

Før forstod jeg at det vanket en del faste lesere her inne på min navlebeskuende avkrok av det store, vide nettet. Nå ser jeg at mer enn tre år har passert siden forrige innlegg, og bortsett fra det mystiske oppblusset i lesertall på innlegget med min ex. phil.-besvarelse to uker før innleveringsfristene til hvert semesters ex. phil-oppgaver, så blir jeg overrasket om noen fortsatt henger med. Hensikten med denne bloggen var vel strengt tatt aldri å berike lesernes livsverden med allmenngyldige psykologiske teorier, men heller noe så banalt som å fungere som en mental filofaks for meg selv. Nå som årene har flydd forbi, strever jeg nesten med å kjenne igjen den personen som beskrives gjennom mine gamle tastetrykk. Livet er et ganske annet, verdenen på sett og vis den samme, og i de endelige og endeløse tankerekker forsøker jeg å skimte en tråd som er rød, i et bilde som lenge har vært skildret i monokrom.

Da jeg var yngre likte jeg å bygge det jeg forestilte meg var arkitektoniske mesterverk med den antikke kortstokken jeg en gang fant imellom møllkulene og gipsnipsen på et loppemarked. Opprinnelig hadde kortstokken vært forseglet da den ble funnet, og slik ønsket den tvangspregede lille gutten at den skulle forbli. På et eller annet tidspunkt i året som fulgte, oppdaget et søsken den i sin søken etter kortstokk for å spille vri åtter. Da forseglinga var brutt, var det ikke annet å gjøre enn å spille med de kortene jeg lenge hadde forsøkt å verne fra dagens lys og brukens tære. Det å konstruere korthus var for meg alltid en aktivitet der jeg kunne la tankene fly, følelse flimre, og fokuset vokse, kort for kort. Det tok aldri lang tid før jeg hadde bygget en beskjeden pyramide, kanskje til og med våget meg på noe som kunne minne om en funkisbolig, med litt barnslig godvilje. Da konstruksjonen var ferdig, tok jeg meg alltid i å kjenne et snev av det jeg i voksen alder kan identifisere som vemod, men som da kjentes som en ubeskrivelig blanding av tristhet og glede, da jeg forstod at denne konstruksjonen, på lik linje med alle som kom før den, ikke kunne bli stående til evig tid. Før eller siden ville et vindkast trekke inn gjennom et vindu, eller kanskje ville et klumsete dult i bordet eller et tramp i gulvet sende vibrasjoner; signaler om at tiden var inne for at korthuset måtte falle. Nesten uten å forstå det, lot jeg i stedet mitt eget åndedrag ta kontrollen over korthusets skjebne, og blåste.

Livet er vidunderlig. Det rykker dypt inni meg i det jeg sier setningen til meg selv i dag, som et forslitt mantra delt på sosiale mediers mottomarked. Livet er vidunderlig. Tanken var aldri fjern for meg, men den var vel heller aldri meg bekjent. Livet var alltid for stort; for massivt til at jeg kunne forstå hva mennesker mente når de snakket om denne abstraksjonen som befant seg høyt oppe i skyene, mens jeg plasket lekent i en søledam med gummistøvler på. For meg var livet personifisert i trærnes evige bevegelse i vinden, i havets evinnelige bølgebrus, og i hvert bidige hjerteslag hos hver bidige person, og den manifestasjonen av livet vekket i meg en følelse av avmakt og frykt for noe som virket større enn meg. Det var frykten for at det skulle ende, men også for at det skulle fortsette til evig tid. Bevegelsene tok aldri slutt, før de gjorde det.

Livet skjer, hele tiden. I dette mylderet av konstant bevegelse, endring og inntrykk, griper vi fatt i det som gir oss en trygghet fra det endelige og det uendelige. I enkelte situasjoner omfavner vi mangelen på stabilitet, mens vi i andre situasjoner trenger stabiliteten for selv å kunne føle oss trygge på den grunnen vi står på. I utviklingens tåke griper vi de verdier som gir oss den følelsen vi trenger for å føle dette snevet av stabilitet, og håper at valgene vi tar er fundert på noe mer håndfast enn en flyktig følelses forbigående dopaminrus. Ofte er de vel det, og korthusene består som en hyllest til det livet vi har klart å skape i et felleskap med våre venner, familie, vårt samfunn og vår verden. Strukturene er enorme, og selv om deler vil falle for et vindpust, et bølgebrus eller et hjerte som har gått løpsk, vil kortene igjen kunne la seg føre sammen til en struktur som er større, vakrere, og som vil stå sterkere i møte med livets elementer.

Kortene faller. Det var jo vindstille, og jeg holdt da vitterlig pusten, så hva var det som dro kortene med seg ned? I et klarhetsøyeblikk forstår jeg det som burde ha vært tydelig for den vordende arkitekten fra starten, fra det øyeblikket jeg begynte å bygge pyramiden som var plassert opp ned: Intet enkelt korthus med én konge, én dronning og ett ess kan bære vekten av et menneske.

Kortene var strødd utover bordet, og vemodet slo meg igjen. Endelig kunne jeg puste fritt for første gang på lenge. Ja, tida hadde virkelig flydd i min fokuserte boble. Lufta i rommet var ikke frisk, men gammel og sur, og i mine forsøk på å holde pusten hadde jeg oversett dette gjennom mange år. Så jeg åpnet vinduene på vidt gap, og lot vinden slå inn i rommet, før jeg tok et drag av den friske lufta som skulle livnære mitt hjerte og sjel etter sin evige ferd gjennom skoger, og over vann. Kortene må reises igjen, men reises på et fundament som vil tåle hver en følelses sang, og hele livets gang. Ja, livet er vidunderlig, kjenner jeg nå.

Det er bare jævla mye jobb.

Mitt eget speilbilde

År har kommet, år har gått, siden jeg sist klarte å skrive en sammenhengende tekst. Iallfall føles det slik. Mye har forandret seg, mye har forblitt nøyaktig det samme. Jeg fant meg selv nettopp stirrende smått apatisk ut på den vakre, smått belyste sommernatthimmelen, og da jeg forstod hvor tom for følelser og tom for ord jeg virkelig var, forstod jeg at noe måtte gjøres. Enten var jeg bare trøtt fordi klokka nettopp hadde slått halv tre om natten, eller så hadde jeg behov for å summe meg selv etter et år som bare hadde rast meg forbi uten at jeg helt forstod hvor jeg var eller hva jeg hadde gjort for å havne her. Jeg var ikke trøtt.

Hjernen er nummen. I de klare øyeblikkene forsøker jeg å hente frem en bevissthetsstrøm av nye, livgivende tanker, men det bare stopper av seg selv. Oppi hodet, i sanseapparatenes kinosal sitter en bitter, gammel mann på raden bak meg og roper "HYSJ!" hver gang jeg forsøker å være fortellerstemmen til bildene fra mitt eget liv som projiseres på lerretet. I et år har jeg holdt tyst. I natt våget jeg å heve røsten på nytt. Det får bære eller briste, men brake vil det.

Det siste året har jeg brukt til å rive meg selv i filler - tidvis intensjonalt, tidvis ikke. Hva som er årsaken til denne plutselige selvdestruktiviteten, er det som har sysselsatt min hjerne i hele dag. Leste jeg for mye pensum? Ble jeg smittet av en nihilismebakterie da han Blitzeren hostet på meg på gaten den gangen? Årsaken er kanskje ikke så viktig. Det som er viktig å forstå med selvdestruktivitet er at det har en funksjon. Noen blir selvdestruktive ut av en lært forakt for seg selv, men jeg blir da ikke kvalm av mitt eget speilbilde. Min selvdestruktivitet, uansett årsak, har vist seg å ha én enkel funksjon som jeg først i dag, i apatiens tåke, kunne skimte som en tåkelykt på himmelen.

Spol filmrullen tilbake noen hakk, til kjærlighetens epoke. Denne filmrullen er filmet med et rosenrødt filter. Alt er fantastisk, alt er slik jeg mente det burde være. Lykke viste seg å være en mye kraftigere følelse enn jeg først hadde antatt, og den ga meg driv; den ga meg fokus. Kjærlighet var det jeg som liten gutt fantaserte om som summen av alt det jeg syntes var godt i verden. Kjærlighet var sameksistens i harmoni med et annet menneske, den gode samtalen, og bekymringsfri intimitet slått sammen til et enkelt konstrukt som jeg kunne hige etter. Naturligvis ble jeg glad for å finne den da jeg gjorde det. Ingenting slår rusen av å finne det man har brukt hele livet på å søke etter. Har man først funnet det man hele livet har lengtet etter, kjemper man med brask og bram for å holde fast ved det.

Hva så når livet tar en uventet vending, som det i sin forutsigbare uforutsigbarhet alltid gjør, og man én dag åpner øynene uten lenger å ha det man verdsatte høyere enn sitt eget liv? Man har tre valg. Man kan lukke øynene igjen, og drømme om det som én gang var. Alternativt kan man velge å begi seg ut på en ny skattejakt for å gjenerobre det man mistet. Det siste alternativet, som jeg havnet på etter å ha forsøkt de to ovenforstående mulighetene flere ganger uten hell, er å rive ned alle inngrodde tanker, forventninger, motiver og ønsker for å bygge dem opp fra grunnen av i en ny form, i en ny struktur, og med nye definisjoner av lykke.

Parallellen mellom vakuumet etter en slik opplevelse, og menneskehetens eksistensielle vakuum etter at Nietzsche proklamerte at Gud var død, kan belyse problemstillingen et menneske står overfor i et slikt tilfelle. Hva gjør man når det eneste holdepunktet for hensikt og mening i tilværelsen forsvinner, og man oppdager at det ikke lenger finnes noen konkret ting som dytter en fremover? På mange måter vil det å stille dette spørsmålet kunne sammenlignes med å spørre om hvor man skal få drivstoff fra, når motoren er borte. Det primære problemet i et slikt tilfelle er naturligvis å få seg en motor, samtidig som hensynet til tilgjengeligheten av motorens variant av drivstoff må ivaretas.

Å finne en systematisk mening i et samfunn hvor livssynene og religionene konkurrerer om hylleplass på eksistensens 7/11, viser seg alltid å være vanskelig; vi kan tross alt alle frelses for en tier. Velg derfor din livsløgn med omhu - statistisk sett er oddsen imot at du velger riktig. Dette har jeg innsett én gang for alle, og når den tvilen først har fått satt seg, gir den aldri slipp. Tvilen vil til enhver tid hindre fremveksten av et meningssystem som baserer seg på uverifiserbare hypoteser om hva det er verdt å leve for. Tvilen er kalk som hindrer fremveksten av mose.

Hva står jeg så igjen med? Hvis den originale, innlærte hensikten med tilværelsen ikke fungerte, og jeg er inkompatibel med religion, hvilke kriterier skal jeg da benytte for å selektere og skissere en ny taksonomi av verdier, drømmer og håp?

Lykke?

Altruisme?

Tilfeldighet?

Ferdighetsnivå?

Lykke i sin pureste form har jeg tidligere kun opplevd som et resultat av tilfredsstilt meningshunger, og er derfor kun umulig å bruke som kriterium. Altruisme  gir en følelse av velbehag som kommer ved å se andre mennesker oppmuntret av mine handlinger eller ord, men av frykt for å bli enda mer selvutslettende og selvoppofrende enn jeg allerede er, er jeg skeptisk til at andre menneskers glede alene er et adekvat grunnlag for min egen identitet. Tilfeldighet, som i all realitet er det folk flest benytter som seleksjonskriterium i mer eller mindre bevisst grad, er for flytende og svevende til at jeg kan slå meg til ro med dette.

Til syvende og sist står jeg etter min beskjedne idémyldring igjen med ferdighetsnivå. Idiosynkratisk kompetanse er et seleksjonskriterium for eksistensiell mening som ofte oversees rett og slett fordi det er for konkret. Ferdigheter kan føles altfor trivielle og fysiske til at de kan ha noen annen funksjon enn tidsfordriv. Karriereveiledning innebærer pussig nok sjeldent evnetester, men spørsmål om hva man føler og tror at man har lyst til å drive med. Dette er alle tiders for de som gjennom sin ontogenese og læringshistorikk har utviklet en lyst til å drive med noe som helst. Mangler denne driven, som når man har destruert hele sitt eksistensielle grunnlag, står man igjen med kompetansen. Kompetanse er konkret, godt forankret i den virkelige verdenen som vi alle må forholde oss til.

Heldigvis er godt på vei inn i en karriere som jeg både tror og håper at jeg vil beherske godt. Likevel har jeg et mangfold av varierte ferdigheter som i min påbegynte yrkesretning som i liten grad vil bli dyrket, og dette vil måtte gjøres noe med. Ikke en ressurs kan gå ubrukt. Planen er derfor å dyrke enhver ferdighet og kompetanse med nysgjerrighet og stadig nye utfordrende spørsmål.

Tiden vil vise om en slik pragmatisk løsning på den eksistensielle angsten kan fungere. I ethvert menneske finnes evnen til plastisitet og forandring, og tap av mening i tilværelsen som et resultat av selvdestruksjon må ikke nødvendigvis bety apati. Det har blitt meg fortalt at mange mennesker bruker tid på å finne seg selv, ute i denne svært så varierte og fascinerende verdenen. Tanken virket snodig på meg. For å finne meg selv behøvde jeg kun å stille meg foran speilet, og skape meg selv i mitt eget speilbilde.

X marks the spot

Det falt meg inn i dag at jeg ikke har skrevet en eneste tekst om kjærlighet de siste to årene, og for en selverklært kjærlighetsfanatiker var det en skremmende tanke å tenke. Mens jeg før fant det for godt å komme med jevnlige romantiske oppgulp som antageligvis ga halvparten av leserne mine diabetes type 2, kjenner jeg nå at det å skulle skrive en tekst om kjærlighet oppleves som umulig. Hvordan jeg har havnet i denne skrivesperregrøten (uten sukker, med altfor mye kanel), kan diskuteres, og mens jeg står til knærne i bitter fattigmannskost, tenkte jeg at jeg skulle gjøre nettopp dette. Man bekjemper vitterlig skrivesperre med å skrive. Det fungerer alltid.

Hva er det som har forandret seg siden den gang jeg var en kjærlighetens apostel? Mye. Ikke bare er jeg nå singel og dermed helt ute av stand til å fungere som et normalt menneske, for jeg har i tillegg gått til anskaffelse av verdens flotteste hund og begynt å jobbe. Dersom tiden ikke strakk til før, er tiden nå et fenomen som jeg simpelthen eksisterer innenfor. Plutselig har det gått fem timer uten at jeg helt vet eller forstår hva det er jeg har drevet med. Jeg lider kanskje under det å måtte vokse opp, som jo er en prosess som de færreste av oss forstår omfanget av før vi står midt oppi den. Tiden er konstant i sin størrelse, men midt oppi all denne tiden så vokser man som menneske helt til man har blitt så stor at tiden er noe man kun kan observere med et mentalt mikroskop. Her tramper jeg på sekunder, minutter og timer som grus under føttene, og de lager ikke en lyd i det jeg fortsetter å bevege meg fremover. Kanskje skulle ikke livet defineres ved tid, men ved prosessene som får oss til å gå videre på livets grussti?

Tidsopplevelsen er ikke det eneste som har forandret seg. I samtaler med min erindring av mitt fortidige selv, slår det meg at hele virkelighetsoppfatningen har endret seg drastisk. Mens jeg før var en drømmer på grensen til psykotisk (eller det man kanskje i disse dager kaller for "en kunstnersjel"), har hjernen slått seg mer til ro med rasjonalitet som en leveregel. Det hånden kan gripe om, for så å sende sanselige signaler til hjernen for videre prosessering, er det som nå virker fornuftig å basere livet på. Fornuftig sett, så er det jo faktisk det, men midt oppi denne håndfaste virkelighetstroen så mangler det alltid en konkret grunn til å fortsette sin ferd på grusstien. Eller trasker vi bare videre for opplevelsen av grus under våre føtter?

Prinsipper har mistet sin funksjon. Riktignok er de fortsatt til oppi dette nevrale kaoset for å veilede meg i de utallige situasjonene jeg presterer å rote meg borti, men mens de før var rigide slagplaner, er de nå kun løse skisser som gir en dytt i en eller annen retning. Kanskje er det erfaringen som har vist at det som oppfattes som absolutt aldri kan overføres til alle mulige situasjoner, og i så fall vil det bety at den svekkede prinsippfastheten er et tegn på tilpasning til en høyst uforutsigbar virkelighet. Likevel oppleves det hele som om jeg har mistet meg selv gradvis etter hvert som prinsippene har falmet, noe som vel betyr at det ikke er lurt å definere sin person ved prinsipper. Alternativet, som jeg nå i mye større grad velger å definere meg selv ved, er atferd. Men hva kom først - prinsippet eller atferden?

Jeg vil tro at jeg i min oppvekst merket meg at jeg foretrakk visse handlingsmønstre fremfor andre, enten via egne erfaringer eller ved observasjon av andres oppførsel. Etter hvert krystalliserte disse handlingsmønstrene seg så i form av idealer som jeg målte meg selv opp imot, med ulik grad av suksess. I stadig eldre alder er det naturlig at det vil være vanskeligere å se samsvar mellom egen atferd og idealer, da evnen til å se nyanser i verdenen og spesielt egen atferd er noe som utvikler seg over tid. Man vil være et godt menneske, men ser at konsekvensene av en atferd som opprinnelig sett var ment å være god, ikke alltid vil være i tråd med intensjonene som man hadde da man gjorde som man gjorde. Selv helgener og andre moralske idoler vil med deres handlinger skape mye grusomhet i verdenen, og det øyeblikket man innser at et ideal sjeldent skaper godhet i seg selv, er et rystende øyeblikk for enhver drømmer. Intensjonen om å gjøre godt, er aldri tilstrekkelig for å oppnå idealet om å være et godt menneske.

Min tidlige idolisering av kjærlighet var kanskje et eksempel på hvordan et rigid prinsipp ikke kan overleve i møte med omgivelser under stadige omveltninger. Romantikeren i meg står på en mental slette og skriker av full hals over det som har blitt gjort og det som bare tilsynelatende har skjedd, for hvordan kan det romantiske idealet forbli uendret i møte med ekte kjærlighet, og ekte kjærlighetssorg? Etter hvert som tiden ble et stadig mer ukontrollerbart konsept, ble mulighetene for å gi uttrykk for et romantisk ideal stadig færre, og i virkelighetens kunnskapsjag ble det romantiske idealet etter hvert så utvannet at det ikke lenger var kompatibelt med de faktiske handlingene. Den kognitive dissonansen som oppstod ga meg et enkelt valg: Skal jeg forandre idealet, eller skal jeg forandre atferden?

Jeg klarte aldri å fatte noen beslutning. I stedet valgte jeg å begrave romantikeren i en haug med singel og grus, i håp om at konflikten mellom realiteten og idealet ville løse seg etter hvert som ferden førte meg videre på grusstien. Kanskje ville det skje noe der ute i verdenen som løste konflikten for meg? Det som rasjonelt sett kanskje var en god løsning, viste seg å ikke være noen løsning i det hele tatt. Tiden løser ingen problemer så lenge du ikke er villig til å løse dem selv.

Hva har det blitt av mitt romantiske ideal? Jeg, som før definerte meg selv ene og alene i kjærlighetens tegn, måtte før eller siden ta et valg. Skulle det mentale idealet fortsette å definere meg, eller skulle jeg definere meg selv ut ifra den personen jeg kunne føle, sanse og se med mine egne øyne at jeg var?

Speilet lyver kanskje ikke, men øyet som beskuer speilet vil alltid forvrenge den informasjonen som mottas. I lys av at mine handlinger, som alle andres, vanskelig kan betegnes som kompatible med mentale, abstrakte idealer, har jeg konkludert med at det mest fornuftige vil være å fortsette jakten på det uoppnåelige og den ubegripelige virkeligheten som kanskje ikke finnes. Man kan prøve og feile så mye man vil, men standhaftighet vil alltid være drivstoffet som får den håpløse vandreren til å fortsette på sin vei til tross for alle fall og forfall. Destinasjonen er usikker, men idealet står prentet inn i hjernebarken som et skattekart uten noen X. Det er bare å dra frem spaden fra bukselomma, hente frem godtroen, og grave dypt i all grusen som du måtte komme over på din vandring på livets grusvei. Plutselig kan det hende du finner skatten som all din erfaring tilsa ikke burde eksistere, men når du da står med den i dine hender, vil all erfaring være foreldet og forkastet. "Du eksisterer virkelig," vil du si. "Du eksisterer."

Evig naiv

"I've been too honest with myself; I should have lied like everybody else," - Richard James Edwards

Selvinnsikt har alltid vært en tveegget egenskap å inneha for mennesker. Mens det på én side kan sies å være en essensiell kvalitet for vedlikeholde en relativt stabil psyke, kan selvinnsikt også være nødvendig for å fungere i sosiale kontekster hvor man til stadighet må sette seg inn i hvordan andre oppfatter en selv og reagerer på denne kunstige projeksjonen. Uten en realistisk forståelse av seg selv, vil forsøk på å forklare andres atferd i egen tilstedeværelse gjerne kunne bli noe mangelfull. Som selverklært vitenskapsentusiast så tenderer jeg å helle mot slike forsøk på å forstå en situasjon ut ifra både min egen og andres oppfatning av meg selv, samt mer eller mindre vellykkede forsøk på å dekode andre som måtte finne på å være i den nevnte situasjonen. Mens slike forsøk alltid kun vil forbli forsøk uten mulighet for å kryssjekke med andre, mer reliable mål, så velger jeg å tro at subjektiv persepsjon av en situasjon kan bidra til en forståelse som kanskje ikke har et allmenngyldig fundament, men som kan generaliseres til en selv og de situasjonene man måtte finne på å snuble over på livets eviglange slagmark av distanserte drømmer og håpefulle forsøk på erobre det usikre. Fyr løs!

Det er aldri en god idé å starte en paragraf med uttrykket "Da jeg var ung..." grunnet det anekdotiske virkelmiddelets begrensede effekt for andre enn forfatteren selv, og av denne grunnen velger jeg å begynne paragrafen med en setning om hvor uhensiktsmessig et slikt virkemiddel kan være. Nå var det overstått. Da jeg var ung, nemlig, hadde jeg en masse drømmer. Jeg ville bli geolog, arkeolog (grunnet min håndfaste tro på at alle arkeologer hadde arbeidsvaner som Indiana Jones), forfatter, musiker og det meste som ikke innebar å jobbe med økonomi. Alle var de oppnåelige mål, og om vi har lært noe av dette århundrets overflødighet av selvhjelpslitteratur, så er det at vi kan oppnå alt vi noensinne kunne drømt om. Problemet med drømmer, har jeg nylig forstått, er ikke deres viskøse og vage natur, men deres enorme spredning. Innen et livsløp har de aller fleste av oss som er heldige nok til å bo i et utviklet land, flere muligheter til å velge og vrake fra livets smågodthylle av drømmer og deres potensial til å oppfylles. Som en storforbruker av smågodt kjenner jeg altfor godt til fenomenet med at noen av de assorterte slikkeriene ikke alltid er like kompatible. Ta for eksempel de sure føttene, som i og for seg selv setter spyttkjertlene i aktivitet. Sammen med sjokolade har jeg erfart at dette avrevne godterilemmet kan bli en særs ubehagelig opplevelse, fordi smakene går ikke så bra sammen. Jeg kan skylde på godteriet, eller jeg kan skylde på smaksløkene som i sin kulinariske frustrasjon ikke klarer å kombinere smakene til noe behagelig.

Drømmene vi har for våre liv fungerer likeledes - de har som hensikt å føre oss inn i livssituasjoner hvor vi trives (eller tror vi vil trives) i større grad enn vi gjør i den nåværende situasjonen. Man kan lure på hvorfor i all verden jeg som barn trodde eller håpet at det å bli geolog ville gjøre meg lykkelig, og jeg hadde vel mine grunner, men karakteristisk for meg var den enorme spredningen av drømmenes arbeidsfelt. Hvorfor nøye seg med én drøm, når man kan få alle oppfylt? Sant nok, jeg var naiv, og denne drømmende naiviteten kan vel sies å være skadelig i den grad den distraherer veien til noe enkelt mål, men det stoppet ikke meg i å drømme og miste fokus. Rasjonalitet fungerer dårlig på et bestemt barn.

Dette er ikke en tekst om barnslige forhåpninger om hva fremtiden skal bringe; tvert imot. Tidligere har jeg skrevet om at drømmer er ubetydelige i og for seg selv, og ikke betyr noe før man aktivt gjør noe for å realisere dem. Fortsatt vil jeg si meg delvis enig i dette, men i det siste har jeg forstått hvilken betydning drømmer kan ha på mine tankemønstre og dermed min reaksjon på det jeg møter i mitt svært så trivielle liv.

Skal jeg være svært romantisk, så vil jeg si at drømmer kan fungere som mentale retningslinjer for hvordan man skal komme seg fra A til B i livet, samt bidra med informasjon om hvorfor denne progresjonen er så viktig for personen. Mens drømmenes drivkraft er nødvendig rent psykologisk for å motivere oss til å få gjort noe som helst i denne verdenen som helst oppfordrer til nihilisme på alle plan, så har jeg opplevd mitt mangfold av drømmer som min største utfordring i møte med min egen fremtid. Nå som relativt voksen og moden, har enkelte av drømmeyrkene falt fra listen, mens andre har gjort en stormfull entré, og jeg har faktisk klart å slå meg mer eller mindre til ro med tanken på å ende opp som hjernekrymper. Hadde livet kun bestått av denne ene fasett - arbeidet - hadde jeg vært på god vei mot målet. (U)heldigvis har det seg også slik at vi mennesker har en naturlig aspirasjon om å bli superhelter i våre egne liv, som med strake armer og ben møter livet med kløkt og briljans, og som ved sin eksistens alene rokker ved selve fundamentet til vår kultur og vår tid. Alle har sine metoder for å realisere dette psykotiske synet på seg selv. Noen velger å bli politikere, for å kunne søke å oppnå denne grandiose narsissismen gjennom å eksplisitt kontrollere lovverket som de fleste av oss opererer innenfor. Likeledes kan man velge å fokusere på et hvilket som helst fagfelt eller aspekt av livet som man oppfatter som nødvendig for samfunnet og/eller en selv. Ved å forsikre seg om at det man driver med er livsviktig, skaper man en sirkulær rasjonalisering av sine egne handlinger, hvor man aldri helt kan vite om det var drømmen eller handlingen som kom først. Gratulerer, du har skapt en eksistensialistisk basis for ditt liv!

For min egen del har denne selvrealiseringen vist seg å være det området av livet jeg behersker med minst kløkt og bragd. Politikk? Retorikk. Kunst? Narsissisme. Religion? Tvangstanker. Nå er jeg riktignok ikke helt uten ervervede verdier, selv om de verdiene som har tålt tidens og rasjonalitetens tann omtrent utelukkende er de som tar for seg personlige forhold. Av en eller annen snodig psykologisk grunn har jeg funnet mening i det å konversere med andre mennesker om hva det er de finner mening i å gjøre og prate om. Grunnet min tidvise tendens til å isolere meg sosialt, hadde denne fascinasjonen blitt konvertert til et enormt behov for å ha ett enkelt menneske hvis person og hvis drømmer jeg kunne lære å kjenne og elske gjennom den gode samtalens kunst. Uten at jeg var klar over det, hadde jeg blitt avhengig av den mest avhengighetsdannende rusen som finnes, nemlig det å finne mening i å elske et annet menneske. Kjærlighet er verdens flotteste eksistensialistiske verktøy så lenge det finnes to parter i et forhold som begge elsker hverandre like høyt. Dersom dette kriteriet innfris, vil drømmen om å gjøre den andre personen lykkelig sørge for at denne naivitetens runddans fortsetter lenge, inntil én av partene spenner benet på den andre.

Jeg, i all min naivitet, så på denne runddansen som en evighetsmaskin, hvor den ene drømmerens drivkraft sørger for å mate den andre drømmeren med nok energi til å bevege den opprinnelige drømmeren like langt som han eller hun opprinnelig beveget seg. Sagt litt mindre uforståelig: Resiprositet. Ok, sagt enda mindre uforståelig: Gjensidighet. Gjensidighet i eksistensialistisk forstand kan vel sies å virke som en markedstransaksjon, hvor man håper at anvendt innsats noenlunde tilsvarer verdien av den økte følelsen av mening som er tilført livet.

Det mest skremmende tidspunktet i alle menneskers liv er det øyeblikket det vokser en tvil om dette vilkårlige valgte elementet av mange, som for dem kan synes å tilføye livet mening.

Utførte jeg virkelig noe viktig med all denne innsatsen og all denne energien?

...
...
...

Nja.

2011

Populismen har igjen inntatt Formørkning Fryder, denne gangen i form av den opphetede debatten rundt Datalagringsdirektivet som nå har fått gjennomslag av de mange kloke hodene på Stortinget. Finn frem høygaflene og faklene, så skal vi sammen sørge for at politikerne blir jaget tilbake til året de så veldig, veldig lengter tilbake til. Ja, jeg snakker selvfølgelig om 1984. Nei, dette blir ikke et innlegg om hvordan Orwells profeti blir oppfylt noe forsinket, og om at Storebror ser deg og til syvende og sist kommer til å få deg til å underkaste deg ham før han skyter deg i hodet. Etterpåklok spoiler-alert til de av dere som har tenkt til å lese boken, forresten. Litterære henvisninger av denne arten har jeg gått lei, og vender heller snuten (he-he) mot det nåværende året: 2011.

La meg se. Norge er et demokratisk land. Med dette mener jeg ikke begrepets opprinnelige betydning, nemlig at flesteparten av folket kan være med på å bestemme saker direkte, men et representativt demokrati hvor man stemmer på kandidater som står for noenlunde like prinsipper og standpunkt som en selv, hvorpå disse skal representere hver og en av oss når avgjørelser skal fattes på nasjonalt plan. Et slikt system kan sies å være praktisk på grunnlag av den selvsagte befolkningsveksten vi har opplevd de siste århundrene, men også fordi dagens samfunn og stater har en rekke utfordringer som må løses som en enhet av de utøvende maktene. Mange av disse oppgavene er noe mannen og kvinnen i gata ikke har tid, energi eller interesse av å sette seg inn i, og det er derfor svært praktisk at man kan stemme frem representanter til å fatte slike avgjørelser for seg. Naturligvis vil valgte representantenes standpunkt avvike fra velgernes egentlige syn på visse av disse sakene, da de tilsynelatende små sakene sjeldent tiltrekker seg mange stemmer midt oppi valgsmørja. Det vi i disse dager er vitne til i forbindelse med Datalagringsdirektivet kan sies å være resultatet av denne prinsipielle svakheten med representativt demokrati.

Hvem var det som stemte på Arbeiderpartiet og Høyre på grunnlag av deres iherdige innsats for personvernet til befolkningen? Hvem var det som stemte på noe parti av denne grunnen? Jeg forventer at det sitter få lesere med hendene i luften i dette øyeblikket, og det er naturlig. Jeg gjorde det ikke selv. Personvern er som mange mindre kampsaker på det viset at det kan sammenlignes med tikronerstilbud på ICA Maxi. Til vanlig, hvor mye penger bruker man på leverpostei i måneden? Ved å generalisere ut ifra min egen subjektive økonomiske situasjon (noe de statlige organene har vist seg å være veldig flinke til), så velger jeg å tro at det ikke er mye. Likevel blir jeg alltid overrasket over hvor mange bokser med leverpostei mennesker klarer å få med seg i armkrokene mens de løper rabiate mot kassene med dollartegn i øynene og desperasjon i blikket, bare fordi prisen er satt ned med et par kroner fra normalprisen.

Poenget med den tvilsomme parallellen til forbrukerhverdagen er enkelt: Mennesker reagerer sterkt på muligheter for gevinst og trusler om tap, selv om det er snakk om gevinster og tap på områder som har virket heller trivielle inntil øyeblikket muligheten åpenbarte seg. Joda, man skjuler inntastingen av PIN-koden i minibanken, og selger ikke passet sitt til høystbydende på Ebay, men likevel må vi stadig oppdatere Facebook-kontoen med informasjon om hva vi gjør, hvor vi gjør det, og hvor lenge vi har tenkt å gjøre det (tolk som dere vil). Dette er et argument jeg har hørt fra personer som støtter eller er likegyldige til innføringen av Datalagringsdirektivet, og jo, det er et fornuftig argument. Hacking av personers Facebook- og mail-kontoer vil nok kunne gi minst like mye sårbar informasjon som den som vil bli lagret som et resultat av DLD, men dette argumentet kan kun brukes dersom mennesker betraktes som datamaskiner som består ene og alene av informasjon som kan brukes og misbrukes. Uansett hvor fascinerende jeg synes kognitiv vitenskap er, kan jeg ikke unngå å mene at det er mer til et menneske enn en datamaskin.

Hvorfor legger mennesker ut informasjon om seg selv på Internett? Til dét kan det være mangfoldige grunner. Blant annet handler det om at man vil formidle noe om sitt eget liv og sin egen personlighet til bekjente eller mennesker man gjerne vil bli kjent med. Alternativt er det bare tidsfordriv som man egentlig ikke tenker over konsekvensene av, noe som helt sikkert er tilfellet for mange. For min egen del benytter jeg Internett hovedsakelig til å kommunisere med bekjente, og publiserer nok noe informasjon som kan være å betrakte som sårbar og som sikkert kan misbrukes på et eller annet snodig vis. Sannheten er vel at slik informasjon finnes om oss alle, og derfor må vi som enkeltindivider fatte en beslutning om hva vi våger å utlevere til den store, stygge, digitale ulven. Dette er en beslutning som angår oss personlig, og skal derfor ene og alene være fattet av oss. I mine øyne er dette en rettighet som er hevet over enhver lov som er fattet av noen representant til noen tid. Hva dere synes, får være opp til dere.

Datalagringsdirektivet har som formål å lagre informasjon om menneskers bruk av teknologi, dette for potensielt å kunne benyttes til å fange kriminelle. Mye av denne informasjonen lagres allerede i dag, blant annet i forbindelse med fakturering av mobiltelefoni, og dette er hyppig anvendt som et argument for at det ikke vil bli noen stor forandring. Likevel vil det nå, etter at direktivet ble vedtatt, bli slik at informasjonen i følge loven må lagres en viss periode, mens det tidligere var slik at informasjon måtte bli slettet innen en viss periode. Ikke er det stor forskjell på periodene det er snakk om, men det er direktivets tydeliggjøring av Statens kontroll over informasjon knyttet til enkeltindivider som bekymrer meg. Mens vi alle og enhver kan velge om vi vil inngå en avtale med mobiloperatører, mer eller mindre vitende om at de naturligvis må lagre informasjon om samtaler og databruk en liten stund for å kunne kreve korrekt beløp på telefonregningen, så krever nå Onkel Stat at denne informasjonen skal lagres. Denne informasjonen er en del av en avtale mellom en person og et selskap som tilbyr en tjeneste, hvor personen selv gir tillatelse til at slik personlig informasjon lagres for faktureringens skyld, og innebærer ikke statlig innsyn.

Faktum er at informasjonen er lagret uansett om Datalagringsdirektivet pålegger det, men det som provoserer meg er ikke det at lagringstiden blir lenger, men at våre verdier kvestes på et alter til ære for en gullkalv som strengt tatt ikke engang er gyllen. I Norge, et representativt demokrati, skal det plutselig bli slik at folkets representanter skal få makt over den private sfæren til enkeltmedlemmer av nasjonens befolkning, uten at folket skal ha noe å si på. Men hvem er de, disse politikerne som valgte å si ja til direktivet? Var det ikke folket som gav dem makt i form av tillit og stemmesedler, selve folket som politikerne representerer på en politisk arena. Vi valgte dem tross alt for å drive politikk på våre vegne; ikke for å være surrogatforeldre for voksne mennesker med valgfrihet og medfølgende ansvar for sine egne liv.

Forskjellen mellom Datalagringsdirektivet og frivillig publisering av personlig informasjon til andre er maktens opprinnelse. Makt er ikke et personlighetstrekk eller en egenskap en person kan ha; det er noe man lar andre personer ha over seg selv og andre. Denne makten har vi tillatt politikere å låne for å styre på våre vegne, men de må aldri, aldri få tro at den er noe vi har gitt dem. Den makten er vår. Nå har likevel visse politikere fått det for seg at denne makten er noe de eier og har råderett over. Det er på tide at vi viser dem at makten de definerer seg selv ved ikke tilhører dem; den tilhører oss. Makten over eget liv er ikke til utlån - under noen omstendighet.

På det største av alle supermarkeder, Internett, står bestemmelsesretten over eget liv i tilbudsseksjonen, på en sliten pappeske med en plakat hengende over seg. Plakaten er enkel i sitt budskap:

"Kom og ta meg, før noen andre gjør det."

Fremsyn

Hele mitt liv har jeg fokusert på fremtiden. Hver eneste tanke som hjernen min konstruerer ut av synaptisk kaos dreier seg om noe som ligger fremfor meg i tid, uten at jeg riktig klarer å si hva det er jeg ser for meg der fremme som virker så fristende eller så skremmende at det behøver all denne oppmerksomheten. Enkelte dager utøver hjernen min det jeg velger å kalle konstruktiv katastrofetenkning, med det enkle formålet å forberede meg på mulige farer som ligger i det store tomrommet som vi alle dykker stadig dypere inn i for hvert sekund som går. Ikke alle dager er resultatet av katastrofetenkningen like konstruktiv, men teori og praksis er vitterlig to vidt forskjellige verdener som følger helt ulike sett med regler. Alternativet til katastrofetenkningen er det som nærmest kan kategoriseres som virkelighetsfjern optimisme, og representerer ved sitt nærvær en rus som overgår noe annet jeg har kjent i mitt liv. Disse to livssynene fungerer som to ulike utgangspunkt for enhver gryende dag, og synes å være bestemt av en følelse av hvordan livet kan sammenfattes det øyeblikket jeg motvillig åpner mine øyne for å trykke på slumre-knappen på alarmen. Hvordan denne dagen skulle bli, virket allerede avgjort de få sekundene etter at jeg våknet, da jeg summerte følelsene og tankene som svirret oppi hodet til en mal for de kommende timene. Slik har det alltid vært.

Ikke hver dag er lik den forrige. Naturligvis kan det virke som om det finnes lite nytt å utforske når vi har Wikipedia til å fortelle oss det meste om det meste - ja, vi søker vel alle å kunne seire i livets omgang med Trivial Pursuit? Heldigvis kan ikke livet defineres eller klassifiseres ene og alene ved forandringer i omgivelsene, men også ved forandringer ved vår personlighet og våre standpunkt til alt som finnes i våre omgivelser. Min timeplan forandrer seg ikke mye fra uke til uke, og tiden konsumeres generelt av jobb, utdanning, lesing, skriving, mer eller mindre alkoholisert sosialisering og alt det som folk har en tendens til å drive med. Det som kanskje kan være en sørgelighet som fører til mang en midtlivskrise hos forvirrede skrivebordseventyrere, føler jeg gir meg muligheten til å analysere det som forandrer seg på innsiden fremfor utsiden; utseendet og omgivelsene falmer vitterlig uansett.

Plutselig har livet fått en diger omveltning. Ting som før var skrevet i stein, har nå blitt knust til sand, og raskt renner sanden gjennom det proverbielle timeglasset. På et øyeblikk har timeglasset gått tomt, og igjen sitter man med en virkelighetsbrist som forstyrrer og rokker ved alt. Man trodde vitterlig at grunnen man stod på, ville være fast og stødig for alltid, men plutselig synker man i synkgjørmen som ble til mens man stod plantet så trygt og godt oppå den. Var det vekten av et menneskeliv som knuste den?

Enkelte mennesker lever for fortiden, enten fordi de har opplevd noe som var så vakkert at de ikke våger å håpe at noe lignende vil skje dem igjen, eller fordi det har skjedd dem noe så grusomt at de er redd for at noe lignende skal ryste ved dem på ny. Jeg har aldri vært noen av delene. Om dette kan skyldes en mangel på særskilt markante emosjonelle begivenheter eller en dårlig evne til å lære av sin fortid, vet jeg ikke noe om. Den slags selvinnsikt er forbeholdt asketer.

Nåtiden har heller aldri vært min tid. Behovet for fokus nødvendiggjør naturligvis nåtid som katalysatoren for frie valg, men som en evig drømmer med tidvis altfor lite bakkekontakt, har jeg innsett at mitt fokus ligger lenger fremme enn der det burde. I natur av mitt fokus velger jeg å kalle meg selv temporalt langsynt; jeg ser best det som ligger langt unna, og dårligere det som befinner seg tett opptil meg. Dessverre finnes det ikke korreksjon for slike skjevheter.

Ting har forandret seg. De har forandret seg ganske kraftig. Ved anledninger som denne, der et gedigent hamskifte finner sted i livet, er det ikke uvanlig at man føler seg som en passiv tilskuer til forandringer i verdenen som er utenfor personlig kontroll. Det er tross alt ikke en enkel oppgave å kartlegge forandringene og deres ringvirkninger i omverdenen og en selv. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å stirre tomt, men likevel tankefullt på en hvit vegg i flere minutter om gangen. Det å stirre mot den tilsynelatende tomheten en uforanderlig flate kan skjule gir en nøytral grunn å bearbeide alle disse forandringene mot. Her, i denne veggen med en horisontal sprekk i tapetet, skjuler det konstante en mulighet til å avsløre de ukjente variablenes korrekte verdier. Verdenen er vitterlig en eneste stor likning. Variablenes natur forandres naturligvis over tid. Uansett om vi forsøker å holde fast ved enkelte av variablenes verdier som om de skulle vært konstante, vil tidens likning snart vise at disse verdien ikke lenger får likningen til å gå opp; noe har forandret seg. Vi kan henge oss opp i enkeltverdier som passer inn i helheten på et bestemt tidspunkt fordi vi liker denne tilstanden godt. Under visse omstendigheter føler vi oss bedre enn ellers, og dette lærer vi fort. Vi lærer å internalisere disse omstendighetene, og søke å oppfylle dem selv om verdenen utenfor har forandret seg og omstendighetene ikke lenger eksisterer. Kan det da være fornuftig å fokusere på en fortid som tilfredsstilte den gang da, og heller ignorere nåtiden og forventninger om fremtiden? Burde man virkelig ofre fremtidens utallige muligheter på fortidens stigmatiserende, men lykkebringende alter?

Tidens pil gjør det spørsmålet enkelt. På merkelig vis som ingen helt kan forklare, fortsetter vi alle å bli dyttet inn i fremtiden, uansett hvor mye vi forsøker å leve i fortiden, men fortiden lar sitt nærvær merkes. Spøkelsene av våre tidligere selv dukker opp der man minst venter dem, og forteller om valg som burde vært fattet annerledes enn de ble. "Kanskje burde jeg gjort dét, kanskje burde jeg ikke gjort dette." Spøkelsene er mange, og de søker kun å slå seg til ro med de avgjørelser som er fattet, og som ikke kan gjøres om på. De kan aldri forandre situasjonene som skapte dem, men så var det heller aldri poenget. Poenget er at fortiden skal oppfattes annerledes i lys av nåtidens åpenbaringer, og det fortsetter den stadig å gjøre. Etter flere år kan man forstå den sanne betydningen av små, tilsynelatende ubetydelige valg, men valgene kan aldri fattes på nytt. Hva er så vitsen med dette konseptet vi kaller fri vilje, dersom handlingenes sanne konsekvenser aldri helt lar seg avdekke, og vi foretar våre valg i blinde?

Utilitaristene kan gå og legge seg. Ja, det er tross alt altfor sent for hovne akademikere, men jeg mente det opprinnelig i en overført betydning. Konsekvenser er i og for seg viktige, men et elendig grunnlag for avgjørelser. Med mindre man er ute etter særlige konkrete resultater, vil enhver avgjørelse være preget av et temporalt nærsyn, selv for de av oss som våger å påstå at de er temporalt langsynte. Vi forstår rett og slett ikke omfanget av våre handlingers ettervirkninger. Av denne grunnen kan det virke relativt håpløst å fokusere så iherdig på fremtiden, for det som ligger der fremme er helt vilkårlig. Uansett hva jeg velger å gjøre i nåtiden, basert på mine tidligere erfaringer med omverdenen, kan jeg aldri predikere noe annet enn det som akkurat er i ferd med å skje rett foran nesetippen min. Alt jeg vet om mine handlinger er at de får konsekvenser. Konsekvensenes natur og omfang vil lenge forbli et mysterium, inntil jeg én dag muligens tar dem igjen og forstår om valget jeg tok den gang da utartet seg som jeg hadde håpet.

Så hvorfor fokusere på fremtiden, når den alltid er uviss?

Enkelt.

Jeg søker etter noe.
Jeg vet ikke hva det er jeg søker.
Jeg vet ikke hvor det jeg søker befinner seg.
Jeg vet ikke når jeg finner det jeg søker.
Alt jeg vet er at det finnes. Der fremme. Et sted.


Dagens spørsmål: Hva er det beste potetgullet du vet om?

Dagens sang: The Streets - Trust me

Velkommen... tilbake?

Etter mye av ingenting er tiden endelig inne for en oppdatering på bloggen Linnea Myhre hater å elske å hate, bloggen som fikk VOE til å pensjonere seg i en alder av femten, og bloggen som får enhver rosa moteblogger til å gå av moten. Som dere kanskje ser, har bloggen fått en betydelig makeover. Ikke bare har bakgrunnen gått fra helsvart til en litt mindre svart og mer pretensiøs stil, for også innholdet vil vise seg å være preget av en lysere fremtreden. Se, det er til og med litt rosa skrift over her for å tilfredsstille den enorme etterspørselen etter fargen i samtidens bloggverden. Jeg er nesten stolt av meg selv.

I et forsøk på å få en struktur på en bohemlignende hverdag som student, vil denne bloggen dekke et behov for faste holdepunkter i hverdagen min bortsett fra søvn, mat, jobb og alt det man sikkert kunne trengt litt mindre av i hverdagen. Kanskje det til og med blir oppdateringer oftere enn månedlig. Hvem vet? Fremtiden har mye spennende i vente.

"Hvorfor et slikt vågalt comeback?" lurer dere kanskje på. "Hvorfor ikke slutte mens man er på topp?" Det er to gode spørsmål, og som de fleste gode spørsmål, finnes det et godt svar. (Inderlig godt at jeg er ferdig med examen philosophicum for lengst; hvis ikke hadde jeg vel strøket for å mene det lille snevet av sannhet.) Svaret er enkelt: Jeg kjeder meg. Uansett hvor spennende noen måtte synes det er med kvalitativ metode innenfor psykologi, klarer ikke denne vesle skrotten av en hjerne å være helt enig. Nøkkelen til suksess i karrierelivet kan vel sies å være utholdenhet på tross av nitriste aspekter ved faget man driver med, men med et enormt behov for å føle at alt jeg gjør skal ha en funksjon eller iallfall en illusjon av en hensikt, så får jeg heller prioritere personlig vekst fremfor suksess. Personlig vekst satser jeg på å oppnå ved å fokusere på de små tingene i livet, som livssyn og sånt.

I mine yngre bloggdager hadde jeg opptil 15 000 lesere om dagen. I kid you not. Det skal sies at dette var rundt den tiden VGBlogg var det store, og moderatorene omfavnet mine tekster hver gang jeg skrev intetsigende innlegg som egentlig var mer ment som tidsfordriv enn faktisk lesestoff. (Jøss. Egentlig ganske likt VGs egne artikler, når jeg tenker meg om.) Likevel - det er den slags tekster som slår an hos den jevne befolkning, og hvis jeg noensinne skal få tilsendt sminkepunger og forespørsler om å bli med på Charterfeber som avdanket kjendis, så må jeg inngå et kompromiss med meg selv og mine prinsipper. Kanskje får jeg ty til populærbloggmentalitet som anbefalinger av sanger fra VG-lista på slutten av hvert innlegg, avsluttende spørsmål til leserne, samt bilder av meg selv i utfordrende positurer med bildetekster som med dårlig humor forsøker å dekke over det faktum at jeg er litt i overkant glad i å vise meg frem?

Dagens spørsmål: Har du noen gang mistet en tusj?

Dagens sang: Fatboy Slim - Don't let the man get you down.